Det er en sliten, gammel furudør som aldri har fått så mye som et lakkstrøk siden den var ny en gang tidlig på 60-tallet.
Også jeg da, som er så fascinert av ytterdører at da jeg var i London for et par uker siden gikk jeg rundt og fotograferte flere av dem. Dørene i London er som smykker mot de ofte ellers litt rufsete husene. Støvete, gamle hus og bygninger på rekke og rad har hver sin vakre inngangsdør, gjerne med løvehode og runde dørhåndtak i skinnende messing. Dørene kan enten være malt i en tung farge av mørkeblått, grønt eller dyp burgunder eller ha en vakker patina fra et sobert edeltre. Engelskmenn er stolte av inngangspartiene sine og fremhever døren som noe av det viktigste ved hele huset.
Jeg synes både tanken og prinsippet er helt fabelaktig. En ytterdør ønsker oss velkommen, tar imot oss, inkluderer og leder oss inn i varmen. Inn i huset. Bare stig på. Det er noe sjenerøst over ideen med å la selve døra være det fremtredende elementet, det folk legger merke til.
En vakker og tydelig dør kommuniserer med oss. «Her er det, det er her vi bor og du er hjertelig velkommen.» En sliten, anonym og bortgjemt dør signaliserer det motsatte. «Vi bryr oss ikke stort om huset vårt, vi ønsker egentlig ikke å være her og vi vil i alle fall ikke å ha noen på besøk.»
Jeg må bare innrømme at ytterdøren vår er som sistnevnte. Det kan virkelig se ut som om vi ikke vil at noen skal tre innenfor. Hit, men ikke lenger, liksom. Den stusslige døra med hakk og merker etter mer enn 50 års bruk, uten vedlikehold, er ikke akkurat innbydende.
Så nå har jeg tenkt å ta meg på tak, selv om jeg har en slags angst for å separeres fra alt som er opprinnelig, genuint og originalt. Et par strøk lakk over den utbrukte døra vår må da være en enkel sak. Eller kanskje jeg skal male den dyp fløyelsblå. Folk i London ville nok ha gjort det. Og ferdigstilt med et løvehode og en rund messingknott.
Velkommen inn!
