Dersom man har en opplevelse av at samfunnet som sådan er fiendtlig innstilt til annerledeshet, er det kanskje nærliggende å tenke at valget om abort er nærmere enn om man opplever å bo i et inkluderende samfunn.
I Adresseavisen fredag 23. januar sto det en artikkel om ultralyddiagnostikk. Hovedbudskapet i artikkelen var at i Danmark får alle gravide kvinner tilbud om scanning for Downs syndrom i 12 svangerskapsuke. Resultatet fra Danmark viser at de aller fleste kvinner velger å ta abort.
Vi ønsker ikke å gå til angrep på kvinnens rett til selv å bestemme om hun skal bære fram et barn eller ikke. Dette er en rett som kvinnen har. Dette handler om noe annet enn rett til abort eller ikke, det handler om muligheten til å bestemme om hva slags barn en skal bære frem. Dette gir oss store etiske utfordringer.
Når professor og overlege Kjell Salvesen setter fokus på om det er samfunnets ord som skal veie tyngst eller individets selv som skal bestemme, havner en midt i en etisk diskusjon. På hvilken måte skal vi gi informasjon om forhold rundt barnet som gjør at kvinnen kan velge å ta det bort fordi det ikke tilfredsstiller de krav vi som enkeltmennesker eller samfunnet stiller til velfungerende individer? For det er her det etiske dilemmaet oppstår. Helsepersonell foretar undersøkelser primært for å behandle eller tilrettelegge hverdagen slik at den enkelte kan leve livet ut fra sine forutsetninger, ikke for å sortere hvem som har livets rett eller ikke.
Det er helsepersonell som forvalter denne kunnskapen, og det er helsepersonellets kunnskap og holdninger til hva som er «normalt» og et velskapt barn, som vil være med på å legge føringer for om kvinnen ønsker å bære dette barnet frem. Hvilke kriterier skal man få lov til å velge ut fra? Hvor går grensen for hva som er en belastning? Og en belastning for hvem? For barnet? Foreldrene? Samfunnet? Er det en belastning å få en jente om man ønsker seg en gutt? I Kina har det definitivt vært det. Er det en belastning å bli født med så store skader at man vil få et liv i konstant smerte? Mange vil nok mene det. Hvem skal si om det er en belastning å være født med Down syndrom? Medisinsk forskning, pedagogisk tilrettelegging og samfunnets syn på mennesker med utviklingshemming har gjort at denne gruppen mennesker på mange måter har fått en sterk vekst i sin livskvalitet.
I Adressa lørdag 24. januar blir tre mødre til barn med Downs syndrom intervjuet. De trekker fram hvordan denne diskusjonen pågår i media (på nettavisa) uten tanke for at mange med Downs syndrom faktisk leser og kan delta i samfunnsdebatten. Dette er, som oss andre, mennesker som har tanker om eget liv, både hvilke gleder og utfordringer det gir. Hanne Mathiasen er en dame på 34 år som i et av sine dikt skriver at hun ser på seg selv som en åndssterk dame med et kromoson for mye. I boken «Selvbestemmelse» (Ellingsen 2007) forteller Hanne Mathisen om seg selv og der kan en lese følgende:
«For femten år siden (1992) så jeg et tv-program som gjorde meg sint. Det var et debattprogram om abort og da snakket de om mennesker med Downs syndrom. En politiker mente at fostre med Downs syndrom skulle fjernes. Da følte jeg meg uønsket i samfunnet. De sier at funksjonshemmede mennesker ikke er likeverdige. /.../Abort er et vanskelig spørsmål. Noen tror at det blir vanskelig hvis de får et funksjonshemmet barn, og at det ikke blir så mye glede. Noen sier at det er best for barnet å ta abort. Jeg har fått mye glede ut av livet mitt. Jeg synes at alle skal tenke seg om. Alle barn har en sjel, og har verdi, og er et menneske som betyr noe. Et barn som kan spre glede og kjærlighet. Vi er alle verdifulle.»
Er det slik at om 99 % danske kvinner velger å ta abort om fosteret viser seg å ha Downs syndrom, så er dette et bevis på at dette er det eneste riktige, også for disse kvinnene? Like interessant kan det være å stille spørsmål om hva det er som styrer slike valg. Dersom man har en opplevelse av at samfunnet som sådan er fiendtlig innstilt til annerledeshet, er det kanskje nærliggende å tenke at valget om abort er nærmere enn om man opplever å bo i et inkluderende samfunn. Det er mange som mener at det danske samfunnet har utviklet seg retning av å være fiendtlig mot de såkalt «svake gruppene» i samfunnet. Noe teaterstykket og filmen «Hvordan slipper vi af med de andre?» (regi Anders Rønnow Klarlund) aktualiserte og skapte debatt i Danmark, hvor man satte søkelys på den holdningen at de som mottar mer støtte fra samfunnet enn de yter, er en risiko for nasjonen. Det være seg funksjonshemmede, rusmisbrukere, alenemødre, innvandrere eller eldre.
Så når Ann Tabor sier at Norge ligger litt etter Danmark, er kanskje dette et sunnhetstegn. Dessverre tyder mye på at dette er strømninger vi også kjenner igjen i Norge. Dette er nemlig ikke en debatt om Downs syndrom eller ikke, men en debatt om hvilket samfunn vi ønsker oss og hvilke verdier vi ønsker at det skal tuftes på. Det at man i det hele tatt gir tilbud om ultralyd for å avdekke mulig Downs syndrom er derfor et sterkt signal om at du bør tenke deg godt om før du bærer fram dette barnet ettersom samfunnet koster på en ultralydundersøkelse for å gi deg muligheten.
Dette handler om å godta at individer har forskjellige forutsetninger for å leve sine liv. Faren ved å sette søkelyset på at ditt barn er noe spesielt er at en samtidig sier at barnet ikke vil få et fullverdig liv. Det å få et fullverdig liv er ikke et ansvar som bare ligger hos den enkelte. I vårt samfunn er det å få et fullverdig liv også et samfunnsanliggende.
For oss handler dette spørsmålet om hvor mangfoldig og rikt samfunn skal vi ha, og hvordan vi kan tilrettelegge dagens samfunn slik at gapet mellom samfunnets krav og den enkeltes forutsetninger ikke blir for stort.
Helsearbeidere har stor makt og autoritet. Det påhviler derfor helse- og sosialarbeidere et stort ansvar for hvordan vi bruker denne autoriteten og makten. Hvordan vi med vår kunnskap sier til den gravide: ja du skal ha barn, men vi ser at ditt barn har Downs syndrom, legger føringer for hvordan man vurderer dette barnets rettigheter og muligheter til et fullverdig liv.
oddbjorn.johansen@hint.no
