På den annen side onsdag 24.6.2009

Ikke svak nok, ikke fattig nok

Ladejarlen Kafé og Bakeri legges ned. Det skal spares 1,2 millioner på 9 psykisk utviklingshemmede. Rådmannen sier til foreldrene at hvis Ladejarlen skal bestå, vil det gå ut over tilbudet til de som er enda svakere.

Saken oppdateres.

Barna på Ladejarlen er ikke de dårligst fungerende psykisk utviklingshemmede. Foreldrene er så ressurssterke at de greier å fronte saken sin i avisene. Det koster når du har ytt alt for å sikre dine barn et liv. Skal det brukes mot dem? Er det et argument for å frata dem et tilbud der barna trives og føler seg sikre og foreldrene kan senke skuldrene lite granne?





Når oppsøkende ungdomsarbeid i Midtbyen kuttes, sier rådmannen at det er for å styrke tilbudet i bydelene. Da to skoler skulle legges ned sa rådmannen at alternativet var å senke lærertettheten. Var foreldrene som kjempet for sine skoler, for at barna skulle ha en nærskole egentlig egoister? Var deres seier et tap for alle elever i trondheimsskolen?



SVs daværende nestleder Henriette Westhrin var medlem av pensjonskommisjonen. I stedet for å forsvare den solidariske folketrygda så var hun opptatt av kun en ting: At de som tjente litt mer enn minstepensjon ikke skulle bli minstepensjonister, men få litt mer. Fikk hun det, kjøpte hun hele pensjonsreformen. Slik fikk vi en enstemmig pensjonskommisjon å slåss mot, vi som ville berge den solidariske folketrygda.





I årets tariffoppgjør var Fagforbundets leder Jan Davidsen, leder i LO Stat Morten Øye og LOs leder Roar Flåthen alle villige til å kjøpe Stoltenbergs pensjonsmodell. LO-lederen varsler sågar omkamp i intervju med LO-aktuelt: «Det er altfor mange, og flere og flere, som faller utenfor den offentlige pensjonsordningen, og det kan vi ikke leve med. Dessuten vil det bli reaksjoner på at offentlig ansatte ikke får anledning til å ha inntekt ved siden av pensjonen.» Det er vel første gang at det varsles omkamp etter at hvert eneste krav er innfridd.





Fordi mellom én og to prosent av alle pensjonister i Kommunal Landspensjonskasse (KLP) ikke får noe igjen for tjenestepensjon, så er altså fagforeningsledere villig til å gå bort fra prinsippet om individuell bruttogaranti, 30 års opptjening og pensjon beregnet etter sluttlønn. Til nå hellige prinsipper. Fordi noen faller utenfor.



I kommunen forteller rådmannen at Trondheim bruker mer penger på barnevern enn sammenlignbare kommuner. Underforstått: Her kan det kuttes. Logikken er at kutt slett ikke er kutt, men nødvendige tiltak for å skjerme de svakeste. Å svekke velferden forvandles til det beste forsvar for velferdsstaten.





Men den nordiske velferdsmodellen har aldri vært basert på å yte det aller nødvendigste til de aller svakeste. Tvert imot er den avhengig av å gi et tilbud godt nok også for de mer velstående. Trond Lykke skal ikke trenge å ta sin mor ut av offentlig sykehjem og kjøpe privat pleie. Offentlige skole og barnehage skal være god nok for alle. Folketrygda skal både sikre de velstående en pensjon de kan leve med og omfordele slik at de som har vært litt uheldig i livet får en pensjon de kan leve med. Da de store institusjonene ble nedlagt så var det for at de psykisk utviklingshemmede skulle bli en del av samfunnet og leve så nært et vanlig liv som mulig er.





Westhrin fikk sin pensjonsreform med sosial vri. Tjener du 50000 mer enn minstepensjon vil pensjonsreformen gi deg 5000 mer i pensjon årlig. Men bare dersom du jobber til du er 67. Prisen du betaler er at du mister retten til å gå av tidligere. Stoltenbergs tilbud på offentlig pensjon var bygd over samme lest. Det er knapt noen som ville opplevd gevinsten fordi bare 1 av 10 holder til 67 år i dagens arbeidsliv. Men noen er det alltid.



Velferdsstaten vil ikke overleve på sparebluss. Det som gjør livet verdt å leve er jo alt det som er mer enn det absolutt nødvendigste. Ladejarlen var mer enn et tilbud som tilfredsstilte lovens krav. Det var et liv slik vi som er fullt arbeidsføre vil ha det.





Å forsvare velferdsstaten handler om å forsvare de tilbud som går lenger enn den rene grunnsikringa. Alternativet er den angelsaksiske velferdsmodellen, der staten bare yter det nødvendigste så kan folk fylle på med private tilbud som de sjøl betaler. Godtar vi logikken at de svake tar fra de svakeste, at et godt tilbud for noen gir andre et dårligere tilbud, da er det den modellen som vinner. Og når de ressurssterke ikke lenger er avhengig av et godt tilbud til de svake, da er det ikke lenger et godt tilbud.



arne.byrkjeflot@trondheim.kommune.no



 
        
            (Foto: Geir Otto Johansen)

  Foto: Geir Otto Johansen

På forsiden nå