På kronikkplass viser Hanne Nabintu Herland til historien for å underbygge sine tanker om at vår sivilisasjon er tuftet på kristne verdier og moral. Motdebattanter betegner hun som historieløse, men står hennes historiekunnskaper til troende?
I sin kronikk 16. juni gjorde Hanne Nabintu Herland rede for sine tanker om behovet for moralsk tenkning. Hennes ideer har møtt mye kritikk etter foredraget hun holdt på KrFs folkemøte.
I slike situasjoner er det viktig å legitimere sine synspunkter og man tyr da ofte til historien for å vise lange tradisjoner som kan støtte meningene en ønsker å vinne frem med. Det bildet av europeisk historie som hun tegnet, er imidlertid et sjeldent vrangbilde somen ikke skulle tro at noen kunne bringe frem i media i dag.
Herland langer ut mot dem som kan tro «at det var opplysningstidens ateister eller marginale Human- Etisk Forbund som har funnet opp det humane menneskesynet.» Hun anklager også Human-Etisk Forbund for å ha «et lite originalt moralfilosofisk materiale.»
Jeg har ingen bånd til Human-Etisk Forbund og vil la de svare på den kritikken om de ønsker det. Problemet for meg er at hun påstår at «kristendommen la grunnlaget for det humane menneskesynet. Først da kristendommen vant terreng i det romerske imperiet kom oppgjøret med slaveriet og innføringen av et nytt menneskesyn som ga verdi til alle uansett kjønn, etnisitet eller klassetilhørighet.»
Herland ser ut til å mene at det egentlig var kristendommen som brakte frem det humane perspektivet. Hun synes ikke å vite at humanistisk moral og livssyn var av stor betydning før kristendommen vant frem i det romerske riket. Slike verdier finner vi også i stoisismen som var viktig i antikken. Stoikernes og jødedommens moral var hovedkildene for utviklingen av den kristne etikken. Da kristendommen i 325 e.Kr. formelt ble innført i Romerriket av keiser Konstantin, var det århundrer siden stoikerne hadde begynt formidlingen av de verdiene som Herland tenker på når hun snakker om likeverd.
Et av stoikernes viktigste begreper var humanitas, som vi kan oversette med menneskenatur, og som også ble brukt om medmenneskelighet. Stoikerne sto for en filosofi som handlet om at mennesker var like fordi alle mennesker er manifestasjoner av det samme universelle vesen. Likeverd sto derfor sentralt også i denne filosofien som vokste frem i Hellas på 300-tallet f.Kr. og som kom til Roma omkring 150 f.Kr. Den romerske filosofen og stoikeren (og for øvrig keiser Neros lærer) Seneca (d. 65 e.Kr.) mente for eksempel at menneskelivet er basert på godhet og samhold og at det forbundet vi deler bare kan holdes sammen ved gjensidig hjelp og kjærlighet, ikke ved å terrorisere hverandre.
Blant forholdene Herland mener at kirken brøt med tidligere praksis, inkluderer hun av alle ting etnisitet.
Ingen skal påstå at romerne ikke hevet seg over andre, men etnisitet var ikke et kriterium for å distansere seg fra dem som var dem underlegne. Tyngdekraften i Romerriket lå i stor grad i Afrika og de østlige delene av riket, og det severianske dynastiet besto av en nordafrikansk og syrisk slekt. En av freskene fra Pompeii som anvendes mest som illustrasjon fra antikken, viser et ektepar av tydelig ulik etnisk herkomst, men for romerne var det relativt uinteressant så lenge begge var siviliserte.
Angående seksuell moral så kan ikke kristendommen påberope seg å ha vært først ut, verken om moralisering av sex eller om ekteskapet. Keiser Augustus sto kanskje for verdens første lovgivning som regulerte utroskap, i hvert fall i den vestlige del av verden. Han nedla straffer mot utroskap og ga incentiver for at flere innen senatorstanden skulle få barn. Som en kuriositet kan det nevnes at klesmoten for kvinner også endret seg i samme periode – korte, tynne, nesten gjennomsiktige kjortler gikk fort av moten og ble erstattet med den dydige stolaen, et skjortelignende og noe formløst tøy gifte kvinner hadde ytterst.
Kirken og slaveriet er det punktet hvor det er lettest å vise Herlands manglende historiekunnskaper. Som historikeren Tore Iversen har påpekt, var det elementer i Det nye testamente som viser at kristne aksepterte slaveri. Slaver ble bl.a. oppfordret til lydighet. Også kirkefedrene aksepterte slaveriet og som eksempel kan det nevnes at Augustin anså slaver som legitim eiendom. Forskjellen mellom tiden før og etter kristendommen var at slave og slaveeier var like overfor Gud, men slavens plass på jorden ble stort sett den samme. Kristendommen delte sitt syn med stoikerne i dette spørsmålet, som i så mange andre spørsmål.
Det er derfor en fantasifull påstand fra Herland at kristendommen medførte et oppgjør med slaveriet. De kristne aksepterte slaveriet og det tok nesten et årtusen før det forsvant, og da ikke i form av et «oppgjør», men av helt andre årsaker.
Herlands påstand minner mye om det synet europeiske historikere hadde på 1800-tallet, da de mente at slaveri var noe som tilhørte antikken.
Forskning de siste 40 årene har imidlertid vist at det var en sterk kontinuitet etter antikken og at slaveriet eksisterte langt ut i middelalderen. Også bønder hadde egne slaver.
Den vestlige respekten for eiendomsrett Herland viser til, er også en arv fra antikken. Som med så mye annet var dette noe kirken videreførte etter at den politiske enheten Romerriket kollapset. Men videreføringen av latin, administrasjon og andre forhold i de tidligere romerske byene, viser samtidig at den romerske kulturen formet Europa, også etter Romerrikets fall.
Påstanden i Herlands kronikk om at «først da kristendommen vant terreng i det romerske imperiet kom innføringen av et nytt menneskesyn som ga verdi til alle uansett kjønn, etnisitet eller klassetilhørighet», viser en fullstendig mangel på kunnskap om den europeiske sivilisasjonens historie.
Vår sivilisasjon bygger hovedsakelig på en arv fra tre utgangspunkt: Den hedenske gresk-romerske kulturen, den jødiske kulturen og fra kristendommen.
Herland kan få ha sine synspunkter om kjønn, seksualitet og moral, men å legitimere dem gjennom å trekke tråder til en historisk utvikling som aldri har funnet sted, bør hun avstå fra – spesielt når hun anklager andre for å være historieløse.
jan.frode.hatlen@hf.ntnu.no