Kronikk lørdag 4.7.2009

Hellig stein – hellig sted?

Blir en stein til en relikvie når den bæres i en kirkelig prosesjon? Eller kan en stein ha guddommelige krefter i seg? Dette er andre kronikk i en serie på fire som tar utgangspunkt i Olavssteinen på Stiklestad.

Saken oppdateres.





Første kronikk, som ble skrevet av Borghild Lundeby ved Stiklestad nasjonale kultursenter, ble publisert 24. juni.

Selv om vi svarer negativt på dette, kan en stein likevel få stor betydning, ja, til og med fortjene en plass i en kirke. For erfaringene med den såkalte Olavssteinen på Stiklestad har faktisk vist oss at en trøndersk stein kan gjøre fortellingen om Olav den Hellige levende gjennom sitt blotte nærvær og minne oss om våre åndelige røtter. Dette er det ingen tvil om.



Sjelden har en stein fått så mye oppmerksomhet som den som ble båret inn i Stiklestad kirke under den kirkelige prosesjonen under olsok i 2007. Så er det heller ikke en hvilken som helst kuppulstein det er snakk om. Den ble funnet under restaureringen av Stiklestad kirke i 1929. Daværende Stiklestad- prost tok den med seg til Toten da han forlot embetet i 1936.





Det tok imidlertid ikke lang tid før spørsmålet kom om ikke steinen burde ha vært flyttet tilbake til kirka, der den ble funnet under kirkegulvet i 1929. Bakgrunnen for dette var troen på at dette kanskje kunne være selve Olavssteinen, som helgenkongen lente seg mot i dødsøyeblikket, og som hadde ligget innmurt i alteret helt til reformasjonen. Etter en god del anstrengelser og en omflakkende tilværelse gjennom nesten et helt århundre, kom Olavssteinen så tilbake til Stiklestad i 1985, i første omgang til museet.



På bakgrunn av dette vedtok Stiklestad sokneråd 31. mai 2005 å fullføre planen om å få den brakt tilbake til kirken, og i løpet av det neste drøye året var de nødvendige vedtak fattet for å realisere tilbakeføring. Både biskop og riksantikvar godkjente planene.





Som stedets prost ble det opp til meg å avgjøre på hvilken måte tilbakeføringen skulle skje.



Skulle kanskje steinen ganske enkelt legges i en trillebår og flyttes inn av kirketjeneren?



Eller skulle det hele ha form av en slags overrekkelse, fra museet til kirken?



Det var gode argumenter for å la tilbakeføringen skje uten oppstuss. For selv om det er en bemerkelsesverdig stein, med en karakteristisk glatt ytterside som etter tusener henders berøring, kan det likevel ikke bevises at dette er «riktig» stein. Mange andre spørsmål lå også i luften: Er vi nå i ferd med å gi en stein en slags åndelig status?





I samtaler med Stiklestad Nasjonale Kultursenter ble det enighet om at når en så oppmerksomhetsbefengt gjenstand skulle gis fra museet til kirken, burde dette skje i det offentlige rom. Det ble derfor bestemt at museet skulle gi den fra seg, og kirken ta imot den, under åpningen av olsokdagene i 2007. Jeg valgte å la steinen bli båret inn i kirken under en kirkelig prosesjon. I prosesjonen deltok representanter både fra kirken, Stiklestad Nasjonale Kultursenter og andre frammøtte til åpningen av olsokdagene.





Jeg er trygg på at vi handlet riktig ved å gjøre dette. Kirkelige prosesjoner gir alltid et sterkt fokus til viktige begivenheter. Jeg mente tilbakeføringen av Olavssteinen fortjente et slikt fokus. En ting er at steinens historie er nokså ekstraordinær og har vært gjenstand for mye oppmerksomhet gjennom store deler av siste århundre. Men viktigst er at steinen minner oss om en helt avgjørende viktig begivenhet: Nemlig kristningen av nasjonen.

I en tid der våre kulturelle og åndelige røtter står i fare for å bli glemt, kan gjenstander som dette minne oss om at nettopp dette ikke må skje. Det er en kjensgjerning at kristendommen ble felleseie på grunn av Olav den hellige. Kristi navn er kjent gjennom denne arven, og har senere blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Kirken har plikt til å gjøre hva den kan for at dette ikke skal bli glemt, også med tanke på kommende generasjoner. Steinen blir med andre ord et viktig symbol for fundamentale verdier for kirken.





Samtidig er Olavssteinen også et viktig økumenisk symbol. I prosesjonen i olsok 2007 deltok også Den katolske kirke, representert ved Tautra Mariakloster. Oppmerksomheten rundt Olavssteinen har synliggjort at arven etter Olav den hellige ikke er en arv som vi forvalter alene. Den er en felleskirkelig arv. Våre åndelige røtter har vi til felles med trossøsken i andre kirkesamfunn.



I etterkant av prosesjonen i 2007 har det vært reaksjoner fra flere hold. Dels fra historikere som indignert har påpekt at dette mest sannsynlig er «en vanlig kuppulstein.» Hva har den derfor i kirken å gjøre? Dels fra katolsk hold hvor det stilles spørsmål om hvorfor vi ikke likegodt vil eller tør kalle dette en relikvie. Til det er det å si at ingen av delene er avgjørende for om steinen har verdi eller ikke. Historisiteten er ikke viktigst. Relikvier er fremmed for oss. Det er hva steinen symboliserer som er avgjørende.





Når alt dette er sagt, reiser Olavssteinen viktige spørsmål som bør være gjenstand for kirkelig og teologisk oppmerksomhet i tiden som kommer.



Hva har gjenstander, slik som Olavssteinen, å si for troen? Når vi lærer at Gud er like nærværende samme hvor Gud tilbes, betyr det dermed at steder og gjenstander er uvesentlige? Norsk kristendom kan ofte ha gitt et inntrykk av det. Troen har gjerne blitt gjort til noe som bare lever sitt liv i menneskehjertet, så og si «til innvortes bruk.»



Oppmerksomheten Olavssteinen har fått, kan ses på som reaksjon mot dette. I løpet av de siste tiår har vi sett en økende lengsel etter at troen må få konkrete, håndfaste uttrykk og symboler for å få næring. Dette bør kirken møte, og ikke overlate til ikke- kristne retninger og alternativmesser å besvare denne lengselen. Det er min erfaring at Olavssteinen har gjort opplevelsen av Guds nærvær i historien sterkere for mange av de menneskene som har vært i berøring med den etter at den ble flyttet tilbake til Stiklestad kirke.





naageaun@online.no







 
På forsiden nå