På den annen side tirsdag 2.3.2010

Kulturarv og minoritetspolitikk i Burma

Det er en gammel sannhet at kulturarven styrker et lands eller et folks følelse av fellesskap og identitet, men vi tenker ikke mye på dette til daglig, for vi utfordres sjelden på dette i vår fredelige avkrok.

Saken oppdateres.











Ikke desto mindre er dette en viktig begrunnelse for at vi tar ansvar for å bevare og gjøre kulturarven allment tilgjengelig. Det er en del av vårt lovverk og det er nedfelt i internasjonale konvensjoner, f.eks i UNESCO´s verdensarvkonvensjon fra1972.





Men helt uproblematisk er ikke dette, for mange konflikter i vår tid har ofte en etnisk og/eller religiøs bakgrunn slik som for eksempel krigene på Balkan, i Midt-østen, i Irak og i Afghanistan. I slike konflikter er det å ødelegge kulturminner blitt et viktig taktisk grep for å svekke motpartens kampmoral og motstandsevne. Når kulturminner, og særlig slike som står på UNESCOs verdensarvliste blir bombet, sprengt i lufta, pløyd ned av bulldozere eller skutt i filler blir det ofte en internasjonal mediebegivenhet og offentlig kjent.



Men hva med alle de lokalt viktige kulturminnene som forvinner fordi det ikke finnes ressurser til vedlikehold og sikkerhetstiltak, fordi krigen har rasert institusjonene som har ansvaret for kulturmiljøet, eller der nød, fattigdom og uvitenhet gjør at sultne mennesker tvinges til å plyndre arkeologiske utgravningsfelt, stjele fra museer og plukke ned bygningsminnesmerker bit for bit for deretter å selge utbyttet for usselt mammon til de internasjonale kunstkriminelle miljøenes håndlangere?

Det er nødvendig at media har økt fokus også på slike ødeleggende, og dessverre alt for ofte forekommende, forhold i områder med konflikt og terror, og ikke bare på de spektakulære hendelsene.





Manglende fokus og dårlig kunnskap er kanskje også noe av grunnen til at Burmas militærjuna ikke er kommet i de internasjonale medienes søkelys med en politikk der målet er å bryte ned minoritetenes motstand mot regimet ved å rasere kulturminner som er viktige for minoritetsgruppenes identitet og historiske røtter, for deretter å erstatte dem med sine egne. Generalene i Rangoon ønsker turisme til landet, men store deler av landet er ikke tilgjengelig for turister. Slik prøver generalene å ha kontroll med hvilken innsikt i og opplevelse av landet turistene får.





Burma er inndelt i syv «stater» befolket av ulike minoritetsgrupper. En av disse statene er Shanstaten, som er et stort landområde i øst mot Thailand og Laos. I århundrer har denne regionen vært styrt av Shan-fyrster, inntil de i 1959 overgav sin nedarvede maktposisjon og gikk inn i et føderalt system. I 1962 overtok de militære makten i Burma med begrunnelsen å hindre at Burma falt fra hverandre som stat. Shanfolket, som snakker et thaispråk helt forskjellig fra burmesisk, ble gjenstand for både kulturell og fysisk forfølgelse.

I 1991 ble shanfolkets viktigste bygningsminnesmerke, Kentung-palasset, revet ned på direkte ordre fra Rangoon til tross for at lokale munker protesterte heftig. Restene av palasset ble brukt som vegfyll og grusing, en bevisst ydmykelse av shanfolkets kulturelle arv og en manifestasjon av hvem som var landets makthavere. På toppen av det hele, bokstavelig talt, bygde juntaen et stort moderne hotell der det gamle palasset hadde ligget.





Noen år senere ble flere hundre tusen innbygger tvangsflyttet og de fleste oppholder seg i dag som flyktnnger i Thailand. Slik kan organisasjonen Shan Women´s Action Network berette om overgrep etter overgrep mot shanfolkets historiske kulturarv, mot undertrykking av deres språk og mot rasering av naturmiljøet som er truet av vannkraftutbygging, oljeledninger og råstoffutvinnelse.

Samtidig blir turistene ledet gjennom regionen langs veier der regisserte kulturmiljøer presenteres for turistene slik makthaverne i Rangoon ønsker verden utenfor skal oppleve landets kultur og historie. Dette er intet mindre enn nok et brudd på den internasjonale menneskerettighetskonvensjonen fra den kanten.



Axel.christophersen@vm.ntnu.no





På forsiden nå