1000 flyktninger skal inviteres på middag i stavangerske hjem. Bør vi applaudere, eller er dette bare en kortsiktig humanisme som på sikt skader oss alle?
Hvis det ryktes i Syria at det er gratis karbonader å hente i Rogaland, kan det drive andre ut på den lange veien over Middelhavet og gjennom Europa mot dette Shangri La av hakket kjøtt i brun saus. Det tryggeste er nok å småsulte de som allerede er kommet, og sjikanere de som er frekke nok til å klage på maten.
Vinden har snudd, nå trekker det kaldt. Kampen om politikken begynner med kampen om språket. For tiden ligger de myke ordene dårlig an. Hjelpsomme mennesker er blitt «godhetsposører», kritikk av politikkens hardeste sider er blitt «godhetstyranni». Selv humanisme er blitt noe småsuspekt. Nå skal vi inn i den nye jernalderen, hvor Jern-Erna byr Jern-Jonas opp til kamp om hvem som best kan gjennomføre Fremskrittspartiets politikk.
Begrepet «kortsiktig humanisme» dukket opp i et innlegg i Aftenposten sist torsdag. Per Edgar Kokkvold skrev at han gledet seg over den varme som har møtt de som har søkt seg til Norge, men at han samtidig er «skeptisk til all kortsiktig humanisme, den som på lengre sikt er skadelig for oss alle».
Det var umulig å lese denne setningen uten å se for seg bildet i Stavanger Aftenblad dagen før, av en fullsatt sal i Stavanger Forum. Samtidig med at regjeringen gjør sitt beste for å fremstille Norge som et skikkelig utrivelig sted, fylte sivilsamfunnet den store salen til trengsel for å høre hvordan de kunne «gjera ein forskjell for menneske på flukt», som varaordfører Bjørg Tysdal Moe uttrykte det.
Stavanger er den blåeste blant landets største byer. Den blå regjeringen har laget Facebook-sider «som ikke akkurat er Welcome to Norway», som statssekretær Jøran Kallmyr fornøyd uttrykte det overfor NTB. Etter møtet var køene likevel lange av folk som nettopp ville si velkommen til Norge, slik Stavangers blå politiske ledelse hadde oppfordret til.
Det var ikke naivitet som fylte salen i Stavanger. På bildet så jeg mange som har lang erfaring med skuffelser, og dyp innsikt i de gode gjerningers komplekse resultater. De vet at situasjonen ikke egner seg for ensidige fortellinger om godhet eller kulde.
Med stor sannsynlighet vil noen av asylsøkerne voldta norske jenter, mens andre vil selge stoff, stjele eller begå andre forbrytelser. Men de aller fleste vil leve lovlydig og være takknemlige for tryggheten de er blitt budt.
Like sannsynlig er det at asylmottak vil bli satt i brann og sakesløse flyktninger bli slått ned, hetset og spyttet på. Samtidig vil de aller fleste nordmenn oppføre seg anstendig. Hvilke av disse overgrepene og avvikene fra flertallets oppførsel vi bryr oss mest om, vil avhenge av vår grunnleggende forståelse av den bølgen vi for tiden tumler rundt i. Derfor er debatten om pressens påstått ukritiske holdning til «de gode kreftene», som Per Edgar Kokkvold og andre har startet, ekstremt viktig. Jeg kjenner Kokkvold godt nok fra mange års samarbeid til å vite at han er humanist inn til ryggmargen. Jeg ville stolt på ham i en knipe, enten den var min egen eller andres. Likevel stusser jeg over hans bekymring over «all kortsiktig humanisme», som om skildringene av den umiddelbare nestekjærlighet er en trussel mot den varige respekt for andre menneskers verd.
De som trekker mennesker opp av bølgene fordi det er nå de holder på å drukne, står ikke i veien for de som arbeider langsiktig for å gjøre det mer attraktivt å bli hjemme. Listen over feilslått utviklingshjelp og mislykket fredsarbeid er deprimerende lang, men den er ikke noe argument mot akutt barmhjertighet.
Det som på lang sikt virkelig kan være skadelig for oss alle, er at Fremskrittspartiet ikke lar krisen gå til spille, men bruker den til å få gjennomført politikk som de andre partiene for kort tid siden avviste. Så sent som i april fjernet Arbeiderpartiets landsmøte ordet «streng» fra partiets asylpolitikk. Nå skulle den være «human og rettferdig». Fra grensen ved Storskog reverserte Jonas Gahr Støre denne uken landsmøtets vedtak. Nå skal politikken igjen være «streng» i tillegg.
Han er ikke alene. Si hva du vil om kosten på asylmottakene, men i nøden spiser som kjent fanden fluer. Nå sluker stortingsflertallet forslag som vil gjøre den langsiktige integreringen mye vanskeligere og skape større sosiale problemer et stykke ned i veien. I all hast vedtas innstramminger som bærer i seg kimen til nye politiske konflikter. Vi vil få gjentakelse av verkebyllen med de ureturnerbare flyktningene fra Irak, de såkalte muf-erne, og nye krangler om utsendelser av barn som har hatt hele sitt liv her. Det er ikke reportasjene om de mange som forsøker å gjøre ankomsten til landet så myk som mulig og ikke de ukritiske intervjuene med asylsøkerne, som truer det varige humanistiske nivået i Norge, men de kortsiktige og lett paniske tiltakene for å skremme bort asylsøkerne.
Mange av de nye og strengere reglene vil ikke bety noe for de kortsiktige problemene med å begrense antallet asylsøkere. Regler for retur av de som ikke har behov for beskyttelse, har vi allerede. De skal bare brukes. Presset mot Europas grenser kan bare løses av Europa i fellesskap, gjennom prosesser som tar lang tid og koster svært mye. Ingenting løses ved å reise piggtrådgjerder langs de nasjonale grensene.
Det Europamesterskapet i dårlige forhold for asylsøkere som regjeringen har meldt oss på, vil ganske raskt gi oss et filleproletariat som vil føre til økt kriminalitet og større utrygghet. Da får vi mange reportasjer om hvor ille det er blitt med alle flyktningene, og adskillig færre invitasjoner til søndagsmiddag for de fremmede.