I dag er det stille i Nice. Noen bader, turister trasker rundt i gamlebyen, men latteren og de høylytte samtalene jeg har blitt vant til den siste uken høres ikke.
Mange snakker lavt og alvorlig om det som har skjedd, noen prøver å la ferien og hverdagen fortsette. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig og feil nå.
Jeg vandret nedover promen"aden for å se åstedet, der voksne og barn for bare et halvt døgn siden ble kjørt i hjel i et bestialsk og feigt angrep. Vi må se det, for å innse hva som har skjedd, for å vise at vi alle sammen er berørte, at vi står sammen.
På promenaden utenfor hotellet Le Mèridien florerer det av politi, tv-team, og sørgende. Både franskmenn og turister. Vi er alle sammen en del av det midlertidige fellesskapet som var her da det skjedde. Tusenvis hadde samlet seg for å se et fantastisk fyrverkerishow. Barnefamilier med barn som var så trøtte at de gråt gjennom hele seansen, turister, innbyggere. Det var feststemning, til tross for ekstra sikkerhetstiltak med bevæpnet politi. Det er vanskelig å forstå hvordan noen kan gjøre noe så grusomt, mot vanlige medborgere, på selve nasjonaldagen. Vi er alle berørte, for dette var et angrep på menneskeheten. Noen var på selve stedet, andre i nærheten, mange var andre steder i byen.
Natt til den 14. tok jeg et nattbad på strand, og kom fram til at sist gang jeg nattbadet var på Utøya i 2010. Jeg var heldigvis ikke på Utøya den 22. juli 2011, men følelsen av å nok en gang få et ferieparadis ødelagt av terrorhandlinger forsterket inntrykket. Det er nok dessverre en følelse som flere og flere har. Vi har hørt om mye om slike angrep, gått i rosetog, vært Charlie på sosiale medier.
Mange har mistet noen eller kjenner noen som har det. Allikevel var jeg totalt uforberedt på rystelsen og frykten jeg følte da en horde med folk sprang for livet. Følelsen av å måtte «berge seg», hvor enn unødvendig det heldigvis viste seg å være, har gitt meg enda større medfølelse med og respekt for dem som har blitt rammet av terror, både her i Nice og i tidligere angrep.
Nice er en multikulturell by ved Middelhavet. Samholdet under EM-finalen vitnet ikke om noe annet enn et velfungerende fellesskap. På ferien har jeg møtt åpne, varme mennesker. Allikevel så er det sånn at Nice er en by i en region der høyrepopulismen er på fremmarsj. Det er skummelt å tenke på hatet som finnes her, og ekstremismen og fremmedgjøringen blant landets egne borgere. Jeg har familie i Paris som har nordafrikansk bakgrunn, noe vi dessverre deler med flere av terroristene fra angrepene den 14. juli og i fjor.
Jeg holder pusten nå, og det vil jeg gjøre fram til presidentvalget. Mistenkeliggjøring, rasisme, og frykt bryter ned det som er et av Europas mest flerkulturelle land. Dette er et uttalt mål hos terroristene. Vi må aldri holde et helt folk eller en hel gruppe ansvarlig for enkeltpersoners grusomme handlinger. Det at de prøver å splitte oss, betyr at det finnes et fellesskap. Det må vi ta vare på og styrke hvis vi vil ha et inkluderende og fritt Europa.
Jeg håper dette ikke betyr at mine søskenbarn og andre franskmenn med flerkulturell bakgrunn må være redde eller føle seg utenfor. Det franske folk har vært gjennom mange forferdelige tragedier på kort tid, og de har min dypeste medfølelse. Vi er mange som tenker på ofrene og de etterlatte, og jeg håper vi kan være sammen om å fordømme all slags type ekstremisme, og bevege oss sammen mot en bedre framtid.
Det er nok nå.
