Kirken må innse at vi lever i 2017

Kirken har et langt synderegister. Den har tatt skritt i riktig retning, men støter fortsatt folk fra seg.

Pionerer: Ekteparet Ann-Marie (t. v.) og Halldis Renberg Monsø er blant dem som har ledet an i kampen for likekjønnet vigsel. Men fortsatt er ikke Kirken helt i havn. Bildet er tatt ved en tidligere anledning. 

Saken oppdateres.

Grupper som faller utenfor «det gode selskap», grupper som har vært diskriminert, marginalisert, ja til og med forfulgt, står sentralt i flere store arrangementer i Trondheim den nærmeste tiden.

De homofiles plass i Kirken blir et hett tema under Kirkemøtet som åpnet onsdag kveld. Om få dager skal samenes hundre år lange kamp for rettferdighet feires i Trondheim. I tillegg markeres holocaustdagen fredag, og i helgen arrangerer LO den årlige Trondheimskonferansen.

Arrangementene er svært forskjellige, men de har noe til felles. De handler om grupper som på ulike måter faller utenfor. LO bør for eksempel bekymre seg for dem som blir stående på siden av arbeidsmarkedet. Folk som har mye å by på, føler at det ikke er bruk for dem. Ett eksempel er helsefagarbeideren som tirsdag skrev et leserinnlegg i Adresseavisen som ble svært mye lest.

Kirken står i en særstilling når det gjelder forholdet til grupper som på en eller annen måte skiller seg ut. Det er nesten så man kunne referert til «Nytt på nytt» og sagt at alle skal inn i varmen, bortsett fra de homofile, som fortsatt får kjenne den gammeltestamentlige harmen.

For selv om Kirkemøtet i fjor med 115 mot 88 stemmer vedtok at homofile kan gifte seg i kirken, er det fortsatt uklart hvordan vielsen skal foregå. Innføringen av en liturgi for vigsel av likekjønnede par, vil bli det store stridsspørsmålet under Kirkemøtet i Trondheim de neste dagene.

For alle oss som står på sidelinjen og observerer den teologiske uenigheten om kirkens behandling av homofile, er det vanskelig å forstå hvorfor de ikke er fullt ut akseptert for mange år siden.

Det er vanskelig å forstå at saken fortsatt er et tema. Det finnes i dag ikke et eneste samfunnsområde der homofile og lesbiske ikke er like velkomne som alle andre. Folks kjærlighetsliv er ganske enkelt ikke noe tema.

Riktignok finnes det fortsatt fordommer, og i enkelte innvandrermiljøer er homofili fortsatt omstridt. Blant de store institusjonene står likevel Kirken helt alene. Selv om moral, etikk og livsførsel er sentrale deler av det kristne budskap, er bokstavtro tolkninger av tekster som ble til under helt andre samfunnsforhold, håpløst gammeldags.

Det er enighet om at vi skal ha en åpen, inkluderende folkekirke, også etter at stat og kirke nå har skilt lag. Da kan ikke en stor del av befolkningen stenges ute.

Kirken vil innvende at de homofile er sluppet inn. Men motstanden har vært stor, fortsatt krangles det om liturgi, og prester kan reservere seg mot å vie slike par. Det er nesten bare mannlige prester som reserverer seg, og en stor del av dem er over 60 år.

Flere av kirkens folk har likevel beveget seg langt de siste årene. Avtroppende Oslo-biskop Ole Christian Kvarme var tidligere svært konservativ i homofilisaken. I 2015 stemte han for at lesbiske kan gifte seg, men slik han har uttalt seg til Adresseavisen, gjorde han det mest for ikke å bidra til ytterligere splittelse i kirken.

Biskop Tor Singsaas, som har markert seg som en liberal, åpen og samfunnsengasjert teolog, har også en mer konservativ fortid i homofilispørsmålet.

- Jeg tilhører dem som er skeptisk til en kirkelig vigsel av lesbiske og homofile, sa han til Adresseavisen i 2008.

Siden den gangen har han fått en posisjon som en høyt respektert biskop i Trondheim, ikke minst på grunn av sitt engasjement for svake grupper. Han ga klar beskjed om sin liberale holdning i talen han holdt under mottakelsen for trønderske samfunnstopper denne uka.

Han kritiserte kirkens holdninger de siste tiårene på flere områder, beklaget måten flere grupper er blitt behandlet på og nevnte krigsbarna, NS-barna, samene, kvinnene og de homofile.

Deltakerne på Kirkemøtet må lytte til Singsaas. Det vil være bra både for Kirken og for alle som står utenfor, om de geistlige endelig innser at vi lever i 2017.

På forsiden nå