Saken oppdateres.

En skal være lite følsom for strømninger for ikke å ha forutsett Senterpartiets jevne klatring på meningsmålingene. Vi må tilbake til de gode nei til EU-tidene for å se tilsvarende tall som på Adresseavisens siste måling. En oppslutning på 9 prosent sju måneder før valget er sterkt for et parti som alltid gjør det bedre ved valg enn på målinger.

Det er mange grunner til at Sp er i vinden. De er uten tvil det tydeligste opposisjonspartiet i landet. Selv om det ikke nødvendigvis er noen «kor e hammaren, Edvard»-stemning der ute, er mange bekymret for hvilken retning landet går i. Med Frp i regjering, er spillerommet for et folkelig protestparti mye større. Og Senterpartiet har en egen evne til å gi populistisk politikk et hyggelig og jovialt ansikt. Bare Senterpartiet kan snakke om «norsk nasjonalisme som en positiv kraft» på en tilforlatelig måte. Hadde Sylvi Listhaug (Frp) sagt det samme, ville facebookvenstre vært i harnisk.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi drømmer om kortreist mat og det gode bondeliv. Virkeligheten er noe ganske annet.

Mange frykter at distriktene marginaliseres. Alle vet at når kommuner slås sammen, lensmannskontor legges ned og grendeskoler avvikles, så kommer de aldri tilbake. Endringene i landbrukspolitikken forandrer samfunnet, og de færreste med hjerte for norske bygder mener forandringene er til det bedre. Mange av reformene som får skylda for Sps framgang, er nødvendige og strengt tatt ikke så veldig kontroversielle. Men regjeringen har et troverdighetsproblem. Når Jan Tore Sanner (H) og hans kolleger snakker om behovet for reformer, er det vanskelig å tro på at de virkelig ønsker distriktenes beste. De snakker på en måte som slår an bedre i Bærum enn i Bjugn. Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum gjør det motsatte. Han kan tidvis høres heimestrikka ut på Dagsnytt 18, men snakker så folk flest forstår. Og ikke minst har han tillit. Senterpartiets troverdighet i distriktspolitikken, er bunnsolid. Om så Erna Solberg kjører Bygde-Norge rundt i John Deere, klapper alle kalver og kyr hun møter, forspiser seg på vafler med brunost og spiller trekkspill, har hun ingen sjans mot Senterpartiet.

Samtidig er Sp mesterlige til å presse safta ut av sine sitroner. Rovdyrkonflikten har fått en sprengkraft som er langt større enn problemene objektivt skulle tilsi. Men i dette spørsmålet forholder man seg ikke til objektive sannheter. Senterpartiets ulvepropaganda, der ulvetilhengerne framstilles som naive romantikere som drømmer om å «danse med ulver», ville fått selv Donald Trump til å nikke anerkjennende. Det samme kan sies om lyskesparket mot ekspertveldet. Å framstille byråkrater som en kaffelattedrikkende byelite som prøver å gjøre livet surt for vanlige folk (særlig på bygda), er en lite sjarmerende side av et Senterparti på velgerjakt. Bakgrunnstallene viser at Sp gjør det svært godt hos menn og hos dem med lav utdannelse, og er nesten uten støtte i de største byene. Det lyder kjent i disse Trump og brexit-tider.

Senterpartiets vekst er godt nytt for Jonas Gahr Støres (Ap) regjeringsdrømmer, men det er småpartiene SV og Venstre som gjør norsk politikk virkelig spennende. De deler samme skjebne der de vaker rundt sperregrensa, men nå er det Venstre som kaver mest. Begge sliter med å gjøre seg relevante, og der har de et og annet å lære av årets velgermagnet. Senterpartiet har et klart fiendebilde, og for mange er Sp det verste partiet de kan tenke seg. Men det gjør ikke noe at 80 prosent synes de er noen idioter dersom de resterende 20 prosent elsker dem.

Det verste en politiker kan mangle, er fiender.


På forsiden nå