Falske nyheter? Kast uttrykket på skraphaugen

Før den politiske debatten hardner til enda mer, må vi enten ta livet av begrepet «falske nyheter» eller bli enige om hva det betyr.

Mazyar Keshvari (Frp) mener de etablerte mediene er de største produsentene av falske nyheter.  Foto: NTB Scanpix, NTB scanpix

Saken oppdateres.

- Det er en skremmende og farlig utvikling at de etablerte mediene, som TV2, er blitt de største produsentene av falske nyheter, mener Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Mazyar Keshvari.

Vi må ta det en gang til: Han mener de etablerte mediene er de største produsentene av falske nyheter. Vi i mediene har all grunn til å opptre mer selvkritisk enn vi gjør, men det spørs om Keshvari er klar over hva han egentlig sier.

Han kom med utsagnet til tidsskriftet Minerva for et par uker siden, og han har ikke angret. I NRK P2s Kulturnytt fikk vi denne uka vite at han fortsatt mener de verste løgnerne sitter i de etablerte mediene.

En falsk nyhet må defineres som en løgn. Slike «nyheter» dreier seg ikke om journalistisk slurv eller unøyaktighet eller feil. En falsk nyhet er en bevisst løgn som enten er fabrikkert for å ramme en meningsmotstander, fremme egne interesser eller for å tjene penger på tvilsomme nettsteder.

Helge Øgrim, tidligere redaktør i fagbladet Journalisten, har laget ei liste med 13 mulige definisjoner av begrepet «falske nyheter».

Hvis jeg for eksempel vil ha lavere fartsgrense og redusere trafikken i gata der jeg bor, kan jeg skrive en artikkel der jeg påstår at fem barn er blitt påkjørt i denne gata bare det siste året. Hensikten er god, men det er ren og skjær løgn, altså en falsk nyhet som er diktet opp med en bestemt hensikt. Hvis kvalitetskontrollen i Adresseavisen fungerer som den skal, vil den ikke bli offentliggjort.

Men de etablerte mediene, som for eksempel Adresseavisen, NRK og Aftenposten, er de største produsentene av slike falske nyheter, ifølge Keshvari. Han angriper særlig TV2 fordi de i et nyhetsinnslag sa at den etablerte familiemannen Mahad A. Mahamud, som står i fare for å bli kastet ut av Norge etter å ha bodd her i 17 år, er et offer for Sylvi Listhaugs knallharde innvandringspolitikk.

Les Adresseavisens leder om Mahamoud her.

Om TV2 der gjorde seg skyldig i en feil eller en unøyaktighet, kan diskuteres. Statsborgerskapsloven som Mahamud kan bli rammet av, ble enstemmig vedtatt i Stortinget i 2005, og myndighetene begynte å se på saken hans før Sylvi Listhaug ble statsråd. Slik sett har hun ikke noe direkte med saken å gjøre. Men hun er ansvarlig statsråd, hun har gitt UDI økte ressurser til å se på gamle saker, og hun vil gjerne framstå som streng.

TV2 foretok en unyansert kobling, men de diktet ikke opp en historie som de visste var løgn. Altså drev ikke med falske nyheter. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fastslo det samme i Morgenbladet: TV2-innslaget var «milevis unna å være en falsk nyhet».

Vi journalister mener selvfølgelig at Keshvaris påstand om at vi er de største produsentene av falske nyheter, er latterlig. Røe Isaksen skrev i Morgenbladet at «det han sier er riv, ruskende, håpløst galt». Sterke ord om en mann fra et parti Røe Isaksen sitter i regjering sammen med.

Samtidig må vi journalister bli mye flinkere til å tåle kritikk. Vi må innrømme at vi kan gjøre feil, og vi kan viderebringe historier og påstander uten å sjekke faktainnholdet godt nok. Noen mener det var det vi gjorde da vi publiserte Bjarne Brøndbos Nav-kronikk. Den inneholdt unøyaktigheter som først ble korrigert etterpå.

Vi må også tåle kritikk for at vi kan spisse og vinkle stoffet vårt så sprekt og leservennlig at vi fjerner oss fra sakens kjerne. Vi kan overse saker som vi burde ha skrevet om. Vi lager av og til stor ståhei rundt betydningsløse kuriositeter i stedet for å bruke kreftene på å forsvare svake grupper. Dessuten har vi ofte kontakt med maktpersoner. Det kan påvirke holdningene og prioriteringene våre.

Men det er en lang vei derfra til bevisst å dikte opp historier for å oppnå egne fordeler eller ramme en motstander.

Samtidig vet jeg at mange mener vi journalister er upålitelige folk. Donald Trump kaller oss de mest uærlige menneskene i verden. Han mener til og med at alle meningsmålinger som er negative for ham selv, er falske nyheter. Som i totalitære regimer, vil Trump selv bestemme hva som er sant.

Mens Trump kjemper mot mediene i USA, ser vi tendenser til at Fremskrittspartiet gjør det samme her hjemme. Justisminister Per-Willy Amundsen har omtalt avisa Nordlys som «Pravda». Hans forgjenger Anders Anundsen la Tønsbergs Blad på bålet og brente avisa. I sin egen blogg spør Sylvi Listhaug om hvorfor folk ikke stoler på journalister.

I tillegg har hun i Mazyar Keshvari en våpendrager som strør om seg med begrepet «falske nyheter». Ikke bare USA, men også Norge har altså fått politikere som stempler medieoppslag de ikke liker som «falske nyheter». De bør heller kalle slike nyheter løgn og påvise hva som er sant og ikke sant.

Hvis begrepet «falske nyheter» skal brukes om alle nyheter, påstander og vurderinger man ikke liker eller er enig i, kan vi like gjerne kaste det på skraphaugen.

Bare seks uker inn i 2017 er begrepet ifølge medieovervåkningsverktøyet Retriever blitt brukt over 300 ganger i norske papiraviser. I 2015 ble det brukt bare ni ganger. Nettet flommer over av dette uttrykket, og det brukes så unyansert at det er ingenting verdt.

Vi journalister, som må leve med at tilliten til oss er høyst varierende, har bare én ting å gjøre. Vi må jobbe enda hardere med å forsikre oss om at det vi skriver er så korrekt som bare mulig.

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger) 

 
        
            (Foto: KARL GUNDERSEN)

  Foto: KARL GUNDERSEN

På forsiden nå