Kronikk

En kopp kaffe, to knekkebrød og en flaske urin

Søbstad Helsehus bør stenges. De fysiske forholdene fører til mye rot, og det går ut over effektiviteten til de ansatte. Alarmsystemet fungerer ikke og det setter liv og helse i fare.

Brev til politikerne: Liv Sveen er misfornøyd med rehabiliteringsoppholdet hun hadde på Søbstad helsehus. Dette bildet er tatt på St. Olav i forbindelse med en operasjon mens hun var på helsehuset.  Foto: Håvard Haugseth Jensen

Saken oppdateres.

Åpent brev til Rita Ottervik og Trondheim bystyre.

En kopp kaffe, to knekkebrød og en flaske urin. Ja, det var dette vår mor ble servert til kveldsmat torsdag 9. februar på Søbstad Helsehus der hun er plassert i rehabiliteringsavdelingen. Hun har MS og har nettopp blitt operert etter komplikasjoner ved et avglemt kompress i et liggesår. Selv om hun er lam fra livet og ned, er hun ellers frisk og oppegående. Denne «rehabiliteringen» skulle vise seg å bli et mareritt.

LES SAKEN OM LIV SVEEN: Ble sittende med en kopp kaffe, to knekkebrød og en flaske urin til kveldsmaten

Her et brev fra vår mor:

«Etter en operasjon og fire ukers opphold på St. Olav ankom jeg SHH. Hadde store forventninger og var spent på hva rehabilitetsavdelingen hadde å tilby. Fikk ett knøttlite utrivelig rom, med eim av gammel urin. På nattbordet lå det et hefte om afasi og ikke et velkomsthefte. Betjeningen hadde knapt tid til å hjelpe meg fra sykebåra til senga. Den skulle hatt en trykkavlastende madrass nivå fire, der lå det en feilinnstilt luftmadrass nivå to, noe som var uheldig med et nyoperert trykksår. Ble liggende fullt påkledd i senga da ingen hadde tid til meg. Senere kom to stressede damer og formelig reiv av meg klærne, snakka ikke til meg, og jeg merket at de ble mer og mer oppgitt.

LES OGSÅ: Ingen arbeidsdag uten sykdom

På natta var det bråk og uro med høylytte rop. På morgenen sprang betjeningen rundt og jobba veldig tungvint. Dilta hele tiden etter hverandre, omsider kom de for å hjalp meg opp i en lenestol. Det ble lunsjtid og jeg så mattralla rulle forbi døråpningen, men jeg fikk ikke noe tilbud om mat. Oppdaget etter hvert at jeg ikke hadde kommet til en rehabiliteringsavdeling, men plassert sammen men eldre og senile. Fikk prata med fagleder. Resultatet ble at jeg fikk et større rom, uten at stell og pleie ble noe bedre av den grunn.

Etter noen dager kom jeg på «rehabiliteringsavdelingen». Her var det fullstendig kaos. Faktisk er det en avdelingen som er under rehabilitering, og her burde ingen pasienter oppholde seg.

Det er fysisk uforsvarlig å holde Søbstad Helsehus åpent. For det første på grunn av de fysiske forholdene, som igjen gjør at det er så mye rot her, at det går ut over effektiviteten til de ansatte. For det andre fungerer ikke alarmsystemet, og det setter liv og helse i fare. Bystyret må få gjort noe med dette stedet.» Her er et utdrag fra min mors dagbok:

14.01: Fikk bare sitte oppe i 50 minutter, men skulle ha vært to timer.

15.01: Ringte på kl.10.15, kl. 10.45 kom de inn å ba meg vente litt, hadde ligget 5 timer på ryggen.

16.01: Ringte på fem ganger og venta 70 minutter på snuing. Ønsket dusjing før neste dags operasjon, men det hadde de ikke tid til, fikk beskjed om at tirsdager var min dusjedag.

LES OGSÅ: Syke – fordi vi fortjener det?

17.01: Operasjon på St. Olav, de var sjokkert over at jeg ikke kommer ferdigstelt.

18.01: Fikk ikke ettermiddagsmåltid.

19.01: Fikk ikke lunsj. Savner et privat silkelaken de har rota vekk.

20.01: Søstra mi vaska håret mitt, det har de ikke mulighet til her.

21.01: Pleierne finner verken seil eller heis for å få meg ut av senga.

22.01: De fant ikke dusjtralla, så jeg fikk ikke dusjet.

26.01: Ringte på tre ganger før jeg fikk hjelp til snuing. Ingen finner silkelakenet mitt.

27.01: Ble avglemt av personalet sittende, ringte på fire ganger før noen kom.

30.01: Ble sittende tre timer i rullestolen, noe som ikke er bra.

31.01: Bare tull med urostomien. Min sønn gikk opp en etasje og hentet silkelakenet mitt.

02.02: Min primærkontakt ble irritert da jeg ville ut av senga kl. 1800. Hun mente jeg nettopp hadde lagt meg. Hun ble hissig og utålmodig ved forflytning og stell.

03.02: Foten skled ut av senga, ingen kom da jeg alarmerte. Strevet selv i en time for å få foten tilbake i senga. Klagde til faglederen om oppførselen til primærkontakten.

04.02: Fikk hjelp til å stå opp klokka 1400(!).

06.02: Kommunikasjonsproblemer med ansatte som ikke prater norsk.

08.02: Fikk ikke dusje da avdelingen ikke finner dusjtralla. Fikk ikke tilbud om ettermiddagskaffe.

09.02 Fikk «servert» urin til kveldsmat.

15.02: Ble sendt i seng kl. 1700.

16.02: Fikk ikke stå opp før kl. 1400, dette er ikke rehabilitering.

Måtte tømme urinposen selv

Fredag 20. januar var undertegnede på møte med enhetsleder og fagleder. De kjente for så vidt ikke seg igjen i påstandene om manglende rehabiliteringstilbud, dårlig mattilbud og dårlig oppfølging av daglig stell. De lovte derimot å forbedre dette, og at de skulle ta tak i det.

Torsdag 9. februar ringer min mor meg. Da jeg ankommer rommet hennes sitter hun med en kaffekopp og to knekkebrød foren seg, i hånda har hun en urinflaske som betjeningen slengte til henne for å tømme urinposen selv, noe som betjeningen kunne ha gjort på 20 sekunder. Jeg spør betjeningen om også de drikker urin til kveldsmaten når de er hjemme, jeg blir svart med måpende øyne og absolutt stillhet.

Fredag 17. februar får vi en beklagelse fra enhetsleder, selv om hun forstår at en beklagelse betyr så lite.

I Trondheim kommune finnes det bare Nidarvoll- og Øya helsehus som tilbyr det samme tilbudet. Håper standarden der er mye høyere enn fadesen på Søbstad.

LES OGSÅ: Dobbelt så mange dør på sykehjem

På forsiden nå