Populisme? Det er noe sosialistene har funnet på. Trusselen mot norsk kultur? Den er amerikansk.
En artikkelserie i Adresseavisen har de siste dagene fortalt oss at det fortsatt er by og land, mann mot mann. I befolkningen som helhet mener én av tre at innvandringen truer norsk kultur. Seks av ti mener Oslo har for mye makt. Bare et mindretall er enig i at kommunesammenslåinger gir oss et bedre tjenestetilbud.
På bygda er misnøyen enda større. Artiklene bygger på en spørreundersøkelse fra Respons Analyse som viser at det særlig gjelder synet på innvandring. På landet er 42 prosent helt eller delvis enig i at innvandring truer norsk kultur.
LES OGSÅ: Holdningene forklarer sprengkraften i kulturdebatten.
I storbyene mener under 30 prosent det samme. Jo færre innvandrere og flyktninger vi har rundt oss, desto mer skeptiske er vi til innvandring. Menn er mer skeptisk enn kvinner, og eldre er mer skeptisk enn yngre.
Undersøkelsen har den store svakheten at det er høyst uklart hva som ligger i begrepet «norsk kultur». Er det snakk om kulturuttrykk? Er islamske bønnerop en trussel mot Åge Aleksandersen og Henrik Ibsen? Handler det om levesett? Verdier og holdninger?
Selv tenker jeg på Håvamål, en hjørnestein i norsk kulturtradisjon. Samlingen av gudedikt og visdomsord ble nedskrevet på Island på 1200-tallet og inneholder leveregler som fortsatt er fulle av klokskap. Allerede i andre og tredje vers får vi beskjed om å ta godt imot dem som kommer på besøk:
Til mat og klæde
den mann hev trong
som hev i fjell fari.
Innvandringsmotstanden rimer med andre ord dårlig med gjestfriheten som alltid har stått sentralt i norsk kultur.
De som vil bevare tradisjonell norsk kultur, må rette skytset i en helt annen retning enn mot innvandrerne. Angrepet på norsk kultur har pågått i mange tiår, og kampen er i realiteten tapt. Norsk kultur i dag er ikke hardingfele og bunad, men dongeribukse, hamburger, skinnjakke og kjøpesentre. Alt sammen kommer fra USA. Bruce Springsteen var den største kulturbegivenheten i Trondheim i 2016. Siden den norske kulturen allerede er gjennomamerikanisert, er det liten fare for at innvandrerne kan true den. Sjansen er liten for at arabisk popmusikk vil skyve våre amerikanske favoritter ut av norsk radio.
LES OGSÅ: Norsk kultur er ikke truet, den er allerede beseiret av USA
Ellers bekrefter undersøkelsen det vi lenge har ment, at det er forskjell på folks holdninger i byen og på landet. Den gir et bilde av det som blir kalt populisme; et folkelig opprør mot eliten.
Det er nesten som om vi tror at dette er noe nytt, at motsetningen mellom det som kalles folket og det som kalles eliten, plutselig er blitt mye større. Kanskje har dette inntrykket festet seg fordi vi anser Trumps seier i USA og framveksten av høyreradikale partier i Europa som utslag av populisme. Nå mener noen at vi ser de samme tendensene i Norge.
LES OGSÅ: Senterpartiet gir skamløs populisme en sympatisk innpakning.
Men motsetningene mellom by og land er selvfølgelig eldgamle. Folk i distriktene har alltid vært skeptiske til storbyene, særlig til Oslo, og de har ansett oslofolk som arrogante. Mange oslofolk har sett ned på norske bønder og ment at de er bakstreverske. Historisk sett har det også vært sterke motsetninger mellom eiendomsløse industriarbeidere i byene og bønder som satt med store eiendommer.
Påstanden om Norge nå opplever en sterkere populisme enn før, må man altså lenger ut på landet med, for å bruke et gammelt uttrykk som har oppstått på grunn av byfolks skepsis til bygda.
Begrepet populisme er problematisk også fordi merkelappen kan klistres på mange ulike holdninger, så lenge holdningene representerer en strømning som har en viss utbredelse i folket og som er kritisk til makthaverne.
I Norge, som i flere andre land, var begrepet opprinnelig knyttet til politiske bevegelser på venstresida. Miljøaktivister og EU-motstandere på 60- og 70-tallet kalte seg populister. Flere politiske studentgrupperinger, som Grønt Gras i Trondheim, brukte begrepet som en hedersbetegnelse, og SF-ideologen Hartvig Sætra skrev boka «Populisme i norsk sosialisme». Det var selvfølgelig sosialistene som skulle være folkets talerør i kampen mot makta.
Mye er nå snudd på hodet. Populismen som opprinnelig var sosialistisk, er blitt høyreorientert. Kulturen som opprinnelig var norsk, er blitt amerikansk. Begrepene er uklare, og det blir interessant å se hvordan politikerne bruker dem i månedene fram til valget.