Kronikk

Johaugs sak behandles betryggende

Tirsdag avholdes en voldgiftsforhandling i Sveits med stor interesse for idretts-Norge. Det kommer til å bli fattet en riktig avgjørelse ut fra regelverket.

Profesjonell: Kronikk-forfatteren har tiltro til CAS, som behandler Therese Johaugs sak.  Foto: Richard Sagen, Adresseavisen

Saken oppdateres.

Court of Arbitration for Sport (CAS) har saken mellom FIS (det internasjonale skiforbundet) og Therese Johaug på bordet. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har hatt noen befatning med Johaug-saken, verken i mitt verv som leder av Norges Skiforbunds Lov- og påtaleutvalg eller i mitt verv som leder av Antidoping Norges Meldepliktkomite.

LES OGSÅ: Glem at Johaug er hele nasjonens solstråle

Jeg har imidlertid, som en av kun få norske advokater, prosedert en sak for CAS (i mitt tilfelle for en norsk fotballklubb). På dette grunnlaget, ønsker jeg å fortelle noe, både om historien til CAS generelt og om min erfaring derfra - da jeg føler at fremstillingen av CAS i norske medier, både fra utøvere samt fra noen av mine kollegers side, er feilaktig. Jeg har forståelse for at enkeltes syn kan være farget av utfallet av saken deres, men det blir likevel urettmessig å male et så negativt bilde av CAS for den norske opinion - i forkant av en så profilert sak som Johaugs.

CAS ble i sin tid opprettet av Den Internasjonale Olympiske Komite (IOC). I begynnelsen av 1980-tallet hadde økningen i internasjonale sportsrelaterte tvister ført til et behov for å etablere en uavhengig og spesialisert internasjonal domsinstans med fullmakt til å avsi bindende avgjørelser mellom partene. På IOC-konferansen i Roma i 1982 ledet et IOC-medlem, som var dommer ved den internasjonale domstolen i Haag, Nederland (International Court of Justice) en arbeidsgruppe; CAS første statutter trådte i kraft den 30. juni 1984.

LES OGSÅ: Johaugsaken kan ende opp som TV-serie

Fra begynnelsen av håndterte de blant annet ulike tvister rundt kontrakter, arbeidsforhold, sponsorater og TV-rettigheter innen idretten. Med en ny «ankeprosedyre» i 1991 kom også dopingsakene.

CAS holder til i Sveits. I 1993 avsa sveitsisk høyesterett en dom (Gundel-dommen, med utspring i en dopingsak innen hestesporten). Den ga føringer på at CAS måtte gjøres mer uavhengig av IOC, både organi-sasjonsmessig og økonomisk.

CAS gjennomgikk da en grundig reform. The International Council of Arbitration for Sport (ICAS) ble stiftet. De overtok IOC´s ansvar både for den organisatoriske og økonomiske driften av CAS. Sveitsisk høyesterett slo i en ny dom fra 2003 (Lazutina/Danilova-dommen, med utspring i en dopingsak innen langrenn) fast at CAS var et fullverdig, eksklusivt og uavhengig internasjonalt voldgiftsorgan for idretten.

Dommen slo også fast at CAS hadde opparbeidet seg en utstrakt anerkjennelse og tillit i sportsverdenen. CAS-koden (the Code of Sports-related Arbitration) ble revidert i 2003 for å inkorporere generelle prinsipper fra CAS rettspraksis, og den siste versjonen av koden trådte i kraft i 2010. Ved retts-møte/forhandlinger i CAS, med både muntlig og skriftlig bevisføring («vanlig rettssak»), består voldgiftsretten (CAS) av tre dommere, som velges fra et utvalg på ca. 275 internasjonale voldgiftsdommere med spesialkompetanse innen idrett oppnevnt for fireårsperioder. Jeg førte en slik sak for CAS voldgiftsrett i Lausanne. Johaug-saken føres, slik jeg forstår det, også slik.

LES OGSÅ: Utestengt i 13 måneder

Leser man uttalelsene i riksmedia i Norge etter at det ble kjent at FIS anket NIF´s Domsutvalgs avgjørelse i Johaug-saken til CAS, skulle man tro at idrettsutøvere ikke har noen form for prosessuelle rettigheter, eller noen form for rettssikkerhet i CAS. Advokatkollegaer av meg har til dels vært meningsbærere, og fra relevant utøverhold sa Martin Johnsrud Sundby i forrige uke at CAS etter hans mening var «en domstol som har mistet en form for menneskelig preg». Jeg respekterer selvsagt hans syn på dette, som sikkert for ham er reelt. Jeg kan bare snakke ut i fra egen erfaring. Min konklusjon er en annen.

Jeg prosederte en sak for en norsk fotballklubb (CAS 2015/A/4083), med avgjørelse i april i fjor. Saken var mot en utenlandsk tidligere spiller i klubben, og gjaldt i hovedsak kontraktsbrudd og ulike pengekrav mellom partene. I Norge har vi gode og velfungerende domstoler både i og utenfor idretten, med rettssikkerhet, kontradiksjon og respekt for partene i saken. Jeg prosederer et stort antall saker for de ordinære domstoler hvert år. Min opplevelse med CAS var at en sak der føres på nær sagt samme måte som en sak for en norsk domstol, med unntak av at saken ble ført på engelsk. Det var innledningsforedrag/saksfremstillinger av partenes advokater med den skriftlige bevisførsel først. Deretter parts- og vitneforklaringer etterfulgt avslutningsvis av prosedyrer fra advokatene på vanlig måte.

LES OGSÅ:

Bytt ut de grå mennene med modige ledere!

Norsk idrett skriker etter modige ledere som kan skape endring, ikke bare godt voksne menn som slåss for sine posisjoner.


Voldgiftsdommerne i saken var fra Tyskland, Spania og Danmark. Forhandlingene ble ledet på meget profesjonell og ivaretakende måte for begge parter. Vi oppnådde et godt resultat for klubben i CAS.Man kan si at det er forskjell på en kontraktstvist i fotball og en dopingsak, men mitt poeng er at jeg ikke har noen grunn til å tro at Thereses sak vil bli behandlet på noen annen måte. Jeg skal ikke ha noen formening om utfallet, annet enn å si at NIF´s Domsutvalgs avgjørelse var i tråd med gjeldende retts-praksis på området. Det er ikke vanskelig å ha forståelse for at folk synes det er en streng reak-sjon i saken, men dopingreglene og rettspraksis hertil må ses på bakgrunn av den krevende kampen mot doping, og for en ren idrett. Jeg kan slik sett ikke si meg enig med kollegaer av meg som går ut i media og gir inntrykk av at «det går mot frifinnelse» for Therese, men jeg kan heller for eksempel ikke vite om hennes nye advokater fra England har funnet nye ting i saken hennes som gjør at CAS vil vurdere saken annerledes enn Domsutvalget i Norge.

CAS må imidlertid etter min oppfatning og kjent faktum gjøre en helomvending i sin vurdering av dopingreglene om dette skal bli tilfellet. Det jeg imidlertid kan si med stor grad av sikkerhet etter min erfaring er at Therese og hennes sak kommer til å bli behandlet på en betryggende og forsvarlig måte, og at CAS kommer til å fatte en riktig avgjørelse ut ifra regelverket og hensynene bak dette. Så får vi glede oss til å se Therese tilbake i skisporet for Norge, når enn det måtte bli.

På forsiden nå