Statsministeren varsler fire år med kneippbrød og hvitost. Det vil opposisjonen slett ikke ha.

Parlamentarisk leder Marit Arnstad leverte en rekke forslag på vegne av Senterpartiet. Foto: Åserud, Lise, NTB scanpix

Åpningen av det 162. storting ble ikke den smålåtne affæren statsminister Erna Solberg inviterte til. Mindre oljepenger, strammere pengebruk og en bærekraftig offentlig sektor har vært omkvedet fra regjeringspartiene. Statsministeren mante til ansvarlighet og advarte mot å lage kryssende flertall på Stortinget. Solbergs bekymringer er lette å forstå. Det er litt som å ta med seg halvdårlige venner på tapasrestaurant. Alle kjemper for å bestille sine egne favoritter, men ingen vil ta ansvar for den stadig voksende regningen. Solbergs problem er at hun ikke har all verdens troverdighet. Måtehold har vi sett lite til de siste fire årene.

Nå maner statsministeren til en magrere hverdag med kneippbrød og hvitost, men opposisjonen rynker på nesa. Mer enn 25 forslag ble lansert i trontaledebatten på Stortingets første ordinære dag. Det er flere enn under samtlige tilsvarende debatter i de åtte årene med rødgrønt styre. Sannsynligvis er det bare en forsmak på det som vil komme. Ikke bare har regjeringen mista sitt flertall, det er også en opposisjon som er mer sulten enn på lenge. Og de forbeholder seg retten til selv å definere hva som er ansvarlig og konstruktiv politikk.

Senterpartiet skulle nok helst ha kjørt rundt i sorte biler og styrt landet nå, men kompenserer med å bruke enhver anledning til å minne om at de er valgets egentlige vinnere. De var det klart tydeligste partiet i opposisjon i forrige periode, og har mye de vil både gjennomføre og ikke minst reversere. Folkevettet er klokere enn fagvettet, slo parlamentarisk leder Marit Arnstad fast og leverte en ønskereprise av valgkampen. Omgjøring av tvangssammenslåing av kommuner, mer politi på lensmannskontorene og retten til å få pensjonsslipp på PAPIR i posten var blant de ni Sp-forslagene.

Målt i antall forslag må de likevel se seg slått av SV. Hele ti forslag ble levert at Audun Lysbakken og hans ferske stortingsgruppe, hvor så mye som åtte av elleve representanter er helt nye. SVs selvtillit vokste gjennom valgkampen, og har gitt partiet en pangstart etter å ha vært besynderlig fraværende i fire år. Miljøpartiet De Grønne ble avspist med én eneste representant, men Une Bastholm er til gjengjeld produktiv og leverte seks forslag. Stort sett om miljø.

Da er det mer måtehold å spore i Arbeiderpartiet, men deres forslag om å utvide pappapermen ser til gjengjeld ut til å bli vedtatt. Både KrF og Venstre har varslet støtte til forslaget om å utvide fedrekvoten fra 10 til 14 uker. Sannsynligvis er dette et nederlag regjeringen lever godt med. Også i Høyre er det mange som var kritisk til å kutte i fedrekvoten, ikke minst når det viste seg at konsekvensen ble at menn tok ut kortere permisjon.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Samtale med en førstegangsvelger

Alle er opptatt av Ap om dagen. Uheldigvis for partiet er de fleste mest opptatt av Aps indre liv. Det går ikke en dag uten at det kommer nye avsløringer om uenighet, interne konflikter, samarbeidsproblemer og dårlig arbeidsmiljø. Når krybba er tom, bites som kjent hestene. Mange hadde forberedt seg på fire år i regjering, men må ta til takke med smuler i Stortinget. Ap må ta ledertrøya i opposisjon på Stortinget, men for øyeblikket virker de mest lammet av egne problemer.

Potensialet for fire gylne år er likevel størst i Kristelig Folkeparti. Partiet vil få servert KrF-politikk på et sølvfat, men det virker ikke som de helt vet hva de skal gjøre med alle fristelsene. Dette i motsetning til Venstre, som oser av selvtillit etter å ha klart sperregrensa to valg på rad. Venstre har definert seg tydelig som et borgerlig parti, men det er umulig å bli klok på hva som er KrFs prosjekt nå og det handler ikke om at ingen gidder å følge med. Alt KrF gjør, blir fulgt med argusøyne. Den første prøvesteinen kommer allerede torsdag, da regjeringen legger fram sitt statsbudsjett.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Om Erna Solberg ikke ønsker at denne stortingsperioden skal bli en fest, blir den i det minste underholdende. Tidlig i dette årtusenet var mindretallsregjering et skjellsord. Regjeringer som var avhengig av å hente flertall fra sak til sak, fikk ansvar for det meste som var vondt og vanskelig i norsk politikk. Budsjettoverskridelser, problemer med å se forskjell på partiene og vinglete styring. Etter 12 år med flertallsregjeringer, er alt det negative glemt. Mange ser fram til fire år med mye mer reell makt til Stortinget.

Kjedelig blir det ikke, men neppe heller særlig billig.