Venstrekanten ypper seg på Lerkendal

Arbeidere og direktører har vært som hund og katt. Nå innser til og med de mest radikale at de har felles interesser.

Gamle fiender: LO og NHO er gamle hovedmotstandere. Men NHO-sjef Kristin Skogen Lund og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er i dag enige om mye. 

Saken oppdateres.

Spennet i norsk fagbevegelse er stort. Det blir tydelig kommende helg, når den mest radikale fløyen i LO møtes på et høyt hotell ved Lerkendal. Trondheimskonferansen, som LO i Trondheim arrangerer hvert år, er et samlingssted for fagorganiserte som vil kjempe hardere for arbeidsfolks rettigheter.

Med utsikt til gressmatta på Lerkendal vil venstresiden i fagbevegelsen si nei til EU og EØS, nei til bemanningsbyråer og ja til mer industri og bedre pensjonsordninger. Mange av de over 620 deltakerne på konferansen er imot mye som LO sentralt er for. Det virker også som om LO sentralt har et mer vennskapelig forhold til sin gamle hovedfiende, NHO, enn noen gang.

LES OGSÅ: John-Peder Denstad, som leder LO i Trondheim, er portrettert i Ukeadressa

Når jeg leser programmet for Trondheimskonferansen, tenker jeg på et møte med NHO-sjef Kristin Skogen Lund og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen før jul. Vi var en gjeng journalister som skulle skoleres i hvordan de to mektige organisasjonene jobber. Lund og Gabrielsen sto på scenen nesten som et gammelt ektepar. De var uenige om noe, men enige om mer. De dultet borti hverandre og småkranglet i en gemyttlig tone.

Det var tøffere tak da Lars Skytøen på 70- og 80-tallet styrte Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Han og Pål Kraby var som hund og katt, slik forholdet en gang skulle være mellom arbeidere og direktører. Kraby var sjef i det som da het Norsk Arbeidsgiverforening, og i 1986 iverksatte han lockout. Kraby måtte gå av etterpå. Men det er heller ikke så mange jern- og metallarbeidere igjen, og de som jobber med slikt, er organisert i Fellesforbundet.

Lars Skytøens kampglød finnes fortsatt hos mange av deltakerne på Lerkendal, men også der mener nok mange at LO og NHO har felles interesser. En sterk og tydelig motpart som spiller ut fra samme regler, er en fordel for LO. Det er i arbeidsfolks interesse at også arbeidsgiverne er organisert, at de følger lover, regler og tariffer.

LES OGSÅ: Statsministeren besøkte NHOs årskonferanse

På samme måte er det i NHOs interesse at LO er stort og sterkt. Det skaper orden og forutsigelighet. Under lønnsoppgjørene blir denne gjensidige avhengigheten svært tydelig: Når LO og NHO er blitt enige om hvor store lønnstillegg de såkalte frontfagene skal få, får resten av arbeidslivet en klar rettesnor å forholde seg til.

Under lønnsoppgjøret våren 2017 fikk de ansatte i frontfagene, det vil si de som jobber i konkurranseutsatt industri, en lønnsøkning på 2,4 prosent. Dermed var mye avgjort. De fleste vanlige, norske lønnsmottakere fikk omtrent det samme.

Det er bred enighet om at trepartssamarbeidet er gull verdt. Når arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten blir enige, gir det ro og stabilitet. Alle vet hva de har å forholde seg til, og vi slipper spontane streiker. Noen mener trepartssamarbeidet har vært like viktig for norsk velstand som oljen.

På Lerkendal vil vi få klar beskjed om at dette samarbeidet er truet. Færre organiserer seg. Bemanningsbyråer leier inn arbeidere, ofte fra andre EØS-land, som tar kortvarige oppdrag for dårlig lønn. Forholdene i byggebransjen, særlig rundt Oslo, er beryktet.

De Facto, et kunnskapssenter for fagorganiserte, har nettopp utarbeidet en rapport som viser konsekvensene av at også det offentlige bruker vikarbyråer. De Facto mener forretningsidéen i slike byråer er «å leie ut østeuropeiske helsearbeidere som går på slavelignende kontrakter». Slikt vil deltakerne på Trondheimskonferansen selvfølgelig kjempe mot.

LES OGSÅ: Trondheims LO-leder ble vraket som delegat til LO-kongressen

NHO vil være uenig i mye av det som blir sagt på Lerkendal de neste dagene. Men et av de sentrale poengene under konferansen vil de støtte fullt ut. Det er en stor fordel at begge parter i arbeidslivet er organisert. Et uorganisert arbeidsliv åpner dessuten for arbeidslivskriminalitet som den vi blant annet har sett i byggebransjen i Oslo. Slik kriminalitet koster fellesskapet flere titalls milliarder kroner hvert år og er et samfunnsproblem av dimensjoner.

Hva som kan gjøres for at flere organiserer seg, er det ulike meninger om. Både arbeidsfolk og seriøse arbeidsgivere er enige om at spørsmålet fortjener oppmerksomhet. Det som skal skje på Lerkendal de neste dagene, blir et viktig innspill i debatten.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: Nei til rikmannsboliger på Nyhavna

På forsiden nå