Det tynnes i rekkene. Ove Stokstad døde mandag kveld. Enda en av grunnpilarene i trøndersk kulturliv er borte.
Forfatteren Fredrik Skagen døde i juni i fjor. Musikeren Asmund Bjørken døde i slutten av januar. Når musikeren og billedkunstneren Ove Stokstad nå har fulgt etter, er tre sentrale kulturpersonligheter på omtrent samme alder borte.
Alle tre ble født på 1930-tallet. Skagen var 81 år da han døde, Bjørken var 84 og Stokstad 78. De kjente hverandre godt. Alle tre var opptatt av jazz. Skagen var pianist, stort sett på hobbybasis, og han og Stokstad var naboer på Øya. Stokstad spilte i samme band som Asmund Bjørken ved flere anledninger. Både Bjørken og Stokstad spilte saksofon, og begge var påvirket av be bop, sjangeren som revolusjonerte jazzen på 40- og 50-tallet.
Fredrik Skagen og Ove Stokstad delte også et sterkt samfunnsengasjement. De engasjerte seg i en rekke saker og svært opptatt av situasjonen i sitt eget nabolag på øya. Begge var aktive i kampen mot utbyggingen på Nidarø. Begge tok det som en selvfølge at når man skaper kultur og henvender seg til et publikum, skal man også engasjere seg i omgivelsene.
Ove Stokstad var en dyktig jazzmusiker og spilte sammen med en rekke store navn. Karin Krog og Ben Webster var bare to av dem. Likevel gjorde han seg mest bemerket som kunstner, først og fremst som grafiker.
LES OGSÅ: Koblingen mellom billedkunst og musik er tydelig i bildene hans
Han tok med seg musikken inn i bildene og kunne gi dem titler som «Louis Armstrong in memoriam». Han var brennende opptatt av menneskerettigheter, noe som blant annet viste seg i bilder av menneskehoder med bind for øynene.
Stokstad vekslet mellom to ulike stilarter. Han lagde mange nonfigurative bilder i svart og hvitt der motivene ofte formidlet historier. Samtidig ble han godt kjent for sine abstrakte, geometriske bilder med klare farger som kunne minne om Lars Tillers grafikk.
Han var en sosial og utadvendt mann med en godt utviklet humoristisk sans. Alle som har vært til stede på en del utstillingsåpninger de siste tiårene, vet at sjansen var stor for å møte ham og at han alltid var innstilt på å slå av en prat. Han snakket mer enn gjerne, både om billedkunst og musikk, og ikke minst om aktuelle debattsaker. Latteren satt løst, selv om temaene ofte var alvorlige.
Stokstad bestemte seg tidlig for å bli kunstner. Han utdannet seg i Bergen og hadde deretter utallige utstillinger på sentrale gallerier i en rekke land, samtidig med at han underviste på Kunstakademiet, der han også ble professor.
De som så ham på nært hold, vet at han aldri var en fjern og opphøyet lærer, men et kraftsentrum som ikke bare hadde mye å lære bort, men som også gikk i tett dialog med studentene.
Mange, både i musikk- og kunstmiljøet, vil savne Ove Stokstad.