Ser vi slutten på Ap-hegemoniet i Trøndelag?

Arbeiderpartiet har dominert trøndersk politikk i 15 år. Samarbeidspartiene har vært lei lenge, men begynner også velgerne å få nok?

Det har vært fristende å tro at å stemme Arbeiderpartiet er en del av trøndersjela i likhet med at vi liker Åge, Rosenborg og vintersport på tv. Men det finnes som kjent ikke naturlover i politikken, skriver vår kommentator. Illustrasjon: Karl Gundersen.  

Saken oppdateres.

Hvorfor stemmer så mange trøndere rødt? Er Rita Ottervik teflonbelagt? Hvorfor biter ingenting på Aps oppslutning i Trøndelag? Dette har vært spørsmål som har interessert noen og irritert andre de siste årene. Det har vært fristende å tro at å stemme Arbeiderpartiet er en del av trøndersjela i likhet med at vi liker Åge, Rosenborg og vintersport på tv. Men det finnes som kjent ikke naturlover i politikken. Mye tyder på at vi nå ser sprekker i fasaden, men først et lite tilbakeblikk.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Tillitskrise i Arbeiderpartiet

I minst 15 år har Trøndelag blitt omtalt som det røde amt. Rita Ottervik har vært ordfører i Trondheim i snart fire perioder, like lenge har Tore O. Sandvik ruget på fylkesordførerkjedet i Sør-Trøndelag. I nordfylket har Ap sittet med makta siden med 1995, med ulike alliansepartnere og med et senterparti som ypper seg iblant. Heller ikke ved stortingsvalg har partiet hatt noen grunn til å skjemmes. Trond Giske har i en årrekke vært den dominerende trønderske rikspolitikeren.

Størst har likevel Ap-dominansen virket i Trondheim. 41,5 – 39,5 – 43,9 er ikke rundetider for en skøyteløper med mye melkesyre, men Rita Otterviks imponerende valgresultat ved de siste tre kommunevalg. Med sin autoritet, sine store kunnskaper og sitt tillitvekkende vesen har hun skapt seg et slags imperium. Det begynte som en Ap/SV/MDG-allianse som også tiltrakk seg det alltid maktsøkende Senterpartiet. De rødgrønne ble også litt gule da at KrF byttet side. Etter sist valg meldte like godt også Venstre og Pensjonistpartiet overgang til røde Ritas regime. Sannsynligvis mer av desperasjon etter innflytelse enn av kjærlighet. Å være i opposisjon i Trondheim må ha fortonet seg som en trøstesløs affære. Det meste avgjøres på forhånd, og de reelle diskusjonene tas på bakrommet. Til alt overmål har det sett ut til at verken skandaler, upopulære saker eller slitasje har tæret på Aps massive oppslutning.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det er flere enn Trond Giske som bør sitte med en dårlig følelse nå

Siden 2015 har Trondheim blitt styrt av en sjupartiallianse som inkluderer alt fra SV til Venstre. Dette har kanskje vært vellykket dersom målet er å holde Høyre og Frp unna makt, men mye annet har det ikke bidratt til. Den engang så fargerike alliansen har mest av alt framstått som fargeløs og grå.

Det kunne ikke vare. Det rødgrønne fyrtårnet har sluknet, sa SV, og takket for seg på nyåret etter 15 års samarbeid. 16 år med Rita er nok, sa Venstres Erling Moe denne uka. For Venstre holdt det med to år. For den ferske kommunalråden Erling Moe holdt det visst med tre måneder. For Miljøpartiet De Grønne har det skurret lenge. I sommer sa varaordfører Hilde Opoku at kontorene på rådhuset trengte utlufting. I nye sammenslåtte Trøndelag har fylkesvaraordfører Tomas Iver Hallem lansert seg selv som fylkesordfører og åpnet for brudd med Ap. Senterpartiet i nordre Trøndelag har alltid trivdes dårlig i skyggen av Arbeiderpartiet.

LES OGSÅ: 16 år med Rita Ottervik og Ap er nok

At samarbeidspartnerne er lei av Ap-dominans, er ikke noe nytt. Den bastante partikulturen gjør dem til en prøvelse å samarbeide med iblant. Åpent, fleksibelt og raust er ikke ord som renner en i hu når man tenker på ørnen i norsk politikk. Men partikulturen er også en viktig årsak til at partiet har så mye makt og gjennomslag.

Velgerne har vært de eneste som ikke har virket det minste lei av Arbeiderpartiet, men nå spørs det om også velgerne har fått nok. En måling Sentio har gjort for DN/Høyre kan tyde på at Ap er i fritt fall, også i Trøndelag. Høyre er klart største parti og Ap er nede på 24,1 prosent. I Trondheim. Er disse tallene i nærheten av å være riktige, er dette intet mindre enn en sensasjon.

Arbeiderpartiet har også hatt indre demoner å slite med det siste året. Tilliten til partiet har fått noen stygge riper i lakken. Avsløringene av Kystad-skandalen førte til at Rune Olsø forsvant ut av politikken. Gruppeleder Geir Waages skjebne er uviss etter å ha vist svært dårlig dømmekraft. Selveste Gudfaren i Trøndelag Arbeiderpartiet, Trond Giske, er ribbet for både verv, tillit og ære etter metoo-avsløringene. Dette må koste. Ikke bare representerer de makteliten, de er også svært dyktige politikere som har betydd mye for Arbeiderpartiets suksess og gjennomslag. Selv om det ikke mangler flinke folk i partiet, er det få andre som har fått skinne. Rita Ottervik står ganske ensom igjen i Ap-toppen i Trondheim.

Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert

Kanskje er det først og fremst en stor prestasjon at Ap har beholdt dominansen over mange år. Det skjer nesten alltid noe med politikere som har makt for lenge. Arroganse ser ut til å være en vanlig bivirkning av langvarig makt. De blir gjerne tomme for ideer og fulle av seg selv. Stoltenbergs andre regjering og Høyre-byrådene i Oslo og Bergen er gode eksempler på dette. Spørsmålet er om vi nå ser tegn til at makta også spiser Ap innenfra.

Jeg må innrømme at jeg stusset over noe av det jeg hørte da den opprivende Nidarø-debatten raste i Trondheim i fjor. Jeg kan ikke huske å ha opplevd en lokal sak som opprørte så mange så sterkt, men i Ap ble dette avfeid med at den omstridte storhallen på Nidarø ikke flyttet noen velgere. Kun en liten elite i byen brydde seg, mente Ap-strategene å vite.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Tenker man slik i sak etter sak, må man på et tidspunkt også lure seg selv. Det er som kjent alltid en liten dråpe som får begeret til å flyte over.

På forsiden nå