Vi trenger å bli minnet om tragedien

Terroren på Utøya gjorde så vondt at vi snudde oss bort. Nå blir vi tvunget til å se.

Sommeren 2011: Utøya sett fra Utvik camping i slutten av juli 2011.  Foto: Kristin Svorte

Saken oppdateres.

Sylvi Listhaug har fått kraftig motstand de siste dagene. Bare hennes ivrigste tilhengere ser ut til å støtte påstanden om at Arbeiderpartiet bryr seg mer om terroristers rettigheter enn om landets sikkerhet. Dermed kan vi legge Listhaug til side og konsentrere oss om filmen som viser hvordan nettopp Ap ble offer for det verste terrorangrepet i Norge noen gang.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Listhaug ødelegger både for regjeringa og seg selv

Erik Poppes «Utøya 22. juli» har gått på kino i flere dager. Filmen ble sett av over 50 000 bare i løpet av premierehelga og vil nå ut til svært mange nordmenn de neste ukene. Det kan bety at vi endelig er moden for å ta det innover oss, det som faktisk skjedde: En høyreekstremist skjøt 69 barn og unge fordi de var politisk aktive på venstresiden. Han så dem inn i øynene og skjøt dem med kaldt blod, ofte på nært hold.

De grusomme scenene som utspilte seg på Utøya, er vonde å tenke på. Det som er vondt, vil vi helst legge vekk. Men det forsvinner ikke av den grunn. Grunnleggende psykologisk innsikt forteller oss at vi må ta fram det vonde, snakke om det og bearbeide det. Erik Poppes film gir oss muligheten til det.

For noen kommer nok filmen for tidlig. For pårørende som mistet sine egne og for dem som overlevde angrepet, kan det være for smertefullt å se den. Noen av dem kan ha kommet såpass langt i bearbeidelsen av det som skjedde at de tåler det, andre ikke.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi må snakke med om det som skjedd på Utøya

Samtidig er det på høy tid at vi blir konfrontert med det vondeste som har rammet Norge etter andre verdenskrig. Dagens 15-åringer var åtte år den gangen. De fikk nok med seg det som skjedde, men de hadde ikke forutsetninger for å skjønne at terroren grep inn i den aktuelle politiske debatten.

Dattera mi var seks år sommeren 2011. Hun ga tydelig uttrykk for at det var vanskelig å forstå. Hun lurte på om terroristen hadde mistet familien sin og ville hevne seg. Nå vil hun se filmen. Men hun er bare 13 og må vente i to år.

15-åringene, derimot, bør stålsette seg og gå på kino. Flere av ofrene var på deres egen alder. To var 14 år gamle, sju var 15. Poppes fortelling vil gjøre vondt.

LES FILMANMELDELSEN: Imponerende og problematisk

Filmen viser oss grusomhetens kjerne og er et nødvendig sted å starte for den som vil forstå mer. Å få innblikk i hvordan det var å oppholde seg på Utøya denne dagen er også viktig med tanke på hvordan vi forholder oss til overlevende og pårørende.

Også vi som husker denne dagen godt, trenger stadig å bli minnet om brutaliteten, for vi har i flere år hatt en tendens til å snu oss bort og snakke om noe annet.

De første dagene var vi overveldet av det ubegripelige som hadde skjedd. 200 000 mennesker samlet seg på Rådhusplassen i Oslo. Vi gikk i rosetog over hele landet. I Trondheim møttes vi på Torget og sang «Lys og varme» med Åge Aleksandersen.

Vi mente selv at vi taklet tragedien godt. Vi la vekt på at rettsstatens prinsipper skulle følges, til og med i en sak der gjerningsmannen var drevet av fanatisk brutalitet.

Vi snakket om at hvis vi ikke holder fast ved de grunnleggende verdiene i demokratiet, lar vi terroristene vinne. Det er noe å tenke på i dag, når vi diskuterer om personer som er mistenkt for terrorisme, skal fratas statsborgerskapet sitt uten at rettsapparatet skal behandle saken.

LES OGSÅ: Frp mener Ap pisker opp terrordebatten

Da rettssaken nærmet seg, kom skuddene på Utøya mer og mer i bakgrunnen. Vi diskuterte om gjerningsmannen var utilregnelig eller ikke. Da rettssaken var gjennomført, oppsto en lang krangel om minnesmerker, mens gjerningsmannen utnyttet rettssystemet for å få oppmerksomhet.

Nå er det på tide å gå tilbake til utgangspunktet. Det er det «Utøya 22. juli» gjør. Filmen skildrer selve kjernen i tragedien og tar oss med gjennom hvert eneste skudd, det ene forferdelige smellet etter det andre, i et 72 minutter langt mareritt.

De som ser denne filmen, vil forstå mer. De vil neppe snakke om at noen «drar 22. juli-kortet» eller at noen setter terroristers rettigheter foran landets sikkerhet.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå