Saken oppdateres.

Så viste hun seg litt statsmannsaktig likevel. Sylvi Listhaug gjorde det eneste riktige i den håpløse situasjonen hun hadde satt både regjeringa og seg selv i da hun trakk seg frivillig tirsdag morgen. Begrunnelsen var fornuftig nok. Hun ville ikke bidra til at Frp måtte gi fra seg makt. For en gangs skyld så vi at hun som statsråd satte partiet og regjeringa foran seg selv. Selv om det nok satt langt inne.

LES OGSÅ: Regjeringskrisa som ingen egentlig vil ha

Listhaug har alltid vist at hun er en særdeles egenrådig politiker. Jo mer motstand hun får, jo mer stritter hun imot. Derfor trodde de fleste at hun ville stå løpet ut. Det er veldig lite «listhaugsk» å trekke seg, like lite som det ligger naturlig for henne å be om unnskyldning. Slik tok hun de fleste i Norge på senga, ikke minst et fulltallig pressekorps som rigget seg opp til den store krise-dagen på Stortinget.

Dette var den eneste utgangen som regjeringa kunne leve greit med. Dersom Listhaug ble ofret og måtte gå mot sin vilje, ville det skapt stor uro i Frp. Det er vanskelig å se for seg annet enn at det ville vært begynnelsen på slutten for Frp i regjering.

Statsminister Erna Solberg ville ikke akseptert kravet fra Jonas Gahr Støre om at Listhaug byttet departement. Det ville i praksis være å la seg styre av opposisjonen. På den måten hadde statsministeren virkelig tapt autoritet.

Sylvi Listhaug ville nok ikke akseptert andre «grep», som KrF åpnet for. Om det hadde vært å gi Listhaug en slags munnkurv, å legge ned facebookkontoen eller å love en annen måte å kommunisere på, det ville vært det verst tenkelige utfallet for henne. Selv om hun hadde overlevd mistillit fra Stortinget ville alle hennes bevegelser og tastetrykk blitt fulgt med argusøyne. Det ville nok bare vært et tidsspørsmål før Listhaug igjen var i hardt vær.

Det fikk hun også til fulle demonstrert. Den statsmannsaktige Listhaug varte ikke i mange minuttene. Allerede under pressekonferansen tirsdag morgen fra Nydalen så vi at det slett ikke var en ny og spakere utgave som snakket. Hun gikk til frontalangrep på Jonas Gahr Støres lederegenskaper, omtalte Stortinget som en barnehage og snakket om at hun fikk sin ytringsfrihet kneblet, foran en skog av mikrofoner og med hele landet som tilskuere. Det var et varsel om hva vi kan vente oss.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sylvi Listhaug - Et politisk monster?

På Stortinget vil Sylvi Listhaug raskt kunne ta stor plass og fortsette å være landets mest omtalte og omstridte politiker. Det vil overraske om hun ender opp som landbrukspolitisk talsmann, eller som en anonym «backbencher». Som frispiller på Stortinget får hun mye større rom for å fronte Frp's primære standpunkt og dyrke sine kontroversielle uttalelser. Sannsynligvis vil hun bli landets skarpeste opposisjonspolitiker, i posisjon. Marit Arnstad nevner ofte den solbergske parlamentarismen, om at regjeringa snakker med ulike tunger. Arnstad vil høyst sannsynlig få mange muligheter til å snakke mer om det. Mange har spådd at Listhaug kan bli et større problem for regjeringa (om mulig) når hun ikke lenger er en del av den.

Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert

Hvis noen tror at det blir mindre polarisering med Listhaug utenfor regjering, så er det i beste fall naivt. Selv om Hareide, Støre, Lysbakken og de andre snakker aldri så varmt om det varme samfunnet på Stortingets talerstol, så finnes holdningene der ute. Til Listhaugs fordel kan det sies at hun har gitt stemme til mange som vanligvis ikke har tillit til politikere. At de har en politiker som de føler representerer seg, er ikke bare et onde.

Listhaug får ofte alene skylden for økt polarisering og det harde debattklimaet. Helt rettferdig er det ikke. Noen hver bør tenke gjennom hvordan de kommuniserer. De mange grove karakteristikkene av Listhaug og hennes motiver viser det som egentlig er en selvfølge: Det trengs mer enn én part for å polarisere.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

På forsiden nå