I skyggen av Erna

Det må være ganske ålreit å være statsminister Erna Solberg om dagen. Hun er den høyrelederen som har sittet lengst, og det finnes ikke den personen i partiet som er lei av henne. Om en drøy måned blir hun også historisk som den lengstsittende statsministeren fra Høyre.

Talen til Høyres landsmøte går neppe inn i historiebøkene, uten at det la noen demper på stemningen. Hun kunne strengt tatt lest høyt fra Donald Duck, eller kanskje heller regjeringas perspektivmelding, og fått trampeklapp av sine egne. Så sterk er hennes posisjon i partiet nå. Ingen gapskratter eller får hornmusikk i brystet når Erna snakker. Det er kjemisk fritt for luftige visjoner og svulstige ord. Til gjengjeld oppfattes det hun sier som klokt, gjennomtenkt og ektefølt. Og den formanende pekefingeren om ikke å leve over evne, blir alltid godt mottatt i Høyre.

Kamp om både makt og sjel i Arbeiderpartiet

Å bli gjenvalgt er en enda større bragd enn å bli statsminister for første gang. Det er en anerkjennelse av jobben som er gjort, ikke bare hva man sier man vil gjøre. Selv om regjeringa fikk uventet drahjelp av Arbeiderpartiets overraskende kollaps, så smakte valgseieren. Kanskje enda mer fordi den var uventet. Ett år før stortingsvalget spådde de fleste rødgrønt flertall og Støre som statsminister.

Ingenting tyder på at Solberg har planer om å gi seg med det første. Kritikken hun har fått for den litt sedate håndteringen av Listhaug, Thommessen og metoo-sakene, preller av. Det blåser stadig, men Erna står fjellstøtt, sa parlamentarisk leder Trond Helleland i sin hyllest til sjefen. Det må likevel være en lettelse å ha lagt Listhaug-bråket bak seg. En ekstra bonus må det være å ha fått en Frp-statsråd som vekker begeistring i nær sagt alle politiske leire. Det kan nesten kalles historisk.

Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert

I valgkampen snakket alle om at Erna Solberg var Høyres aller beste kort. Solberg bør være vel så stolt av hvor godt det vokser og gror under henne. Ikke sjelden kaster en sterk og populær leder skygge. Det er vanskelig å se for seg hvem andre som kan ta deres plass. Slik er det så langt derifra. Hvis man blir bedt om å ramse opp dyktige politikere og spennende profiler i Høyre, kan lista gjøres lang. Kontrasten er stor til Arbeiderpartiet, hvor lista for tida er stusslig kort.

Nå har det rett nok noen fordeler å sitte i regjering. Det gir partier en særegen mulighet til å profilere og bygge opp folk. Mer enn en håndfull av Høyre-statsrådene kunne gjort en solid jobb dersom partilederen plutselig kastet kortene.

Det er vel så imponerende hvor mange spennende politikere Høyre har utenfor regjeringsapparatet. Det tyder på at partiet gjør noe riktig. Det handler om rekruttering, men ikke minst om å gi rom og tillit til å la dem blomstre. Et fellestrekk ved den nye generasjonen høyrepolitikere er at de ikke høres ut som vandrende partiprogram som kommer rett fra debattkurs. Tidligere Unge Høyre-leder og statsrådsvikar Henrik Asheim nevnes av alle. Tina Bru, Stefan Heggelund og Heidi Nordby Lunde er andre markante Høyre-profiler. Sistnevnte var en gang kjent som en liberal opprører, men er blitt en av partiets mest profilerte politikere og tøffeste debattanter. Det kan også nevnes en rekke andre talenter som ikke er like kjent nasjonalt. Trøndelags Mari Holm Lønseth er et godt eksempel på det.

Jeg liker å tenke at det sitter en fremtidig Erna eller Kåre der ute et sted, sa Unge Høyre-leder Sandra Bruflot etter partilederens tale. Hun var bekymret for rekrutteringa til politikken etter et vanskelig år preget av skandaler og metoo. Fra utsiden virker bekymringen grunnløs. Bruflot har selv vist seg som et stort talent etter at hun brått og uventet måtte overta lederjobben etter Kristian Tonning Rise i vinter.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

For øyeblikket er det likevel bare én Erna. Det er godt gjort å bli en så populær partileder at ingen vil miste deg. Prestasjonen er likevel større når det finnes mange som en dag kan overta jobben.