Er maskulinitet giftig?

Menn som hater eller forakter kvinner er et stort samfunnsproblem. Den økende tendensen til å omtale maskulinitet som giftig, gjør neppe saken bedre.

Giftig maskulinitet: Daniel Day-Lewis som mektig designer i forhold med en langt yngre kvinne spilt av Vicky Krieps i kinoaktuelle «Phantom Thread». Filmen er beskyldt for å fremme såkalt «giftig maskulinitet».  Foto: Photo : Laurie Sparham / Focus Features

Saken oppdateres.

Før, under og særlig etter Metoo-kampanjen, er det påfallende hvordan et amerikansk begrep som tidligere mest ble brukt innen kjønnsforskning og psykologi har steget til overflaten og brukes i stadig flere sammenhenger: «Toxic masculinity», eller «giftig maskulinitet» som det så vidt har begynt å hete på norsk.

Det siste året har dessverre vært gode tider for bruken av «giftig maskulinitet» i mange sammenhenger. I kjølvannet av Metoo-revolusjonen, har mange saker om menns oppførsel gitt god næring til bruk av begrepet. Den unge mannen som drepte ti mennesker med en varebil i Toronto sist uke, skal ha vært del av en subkultur av unge, frustrerte menn som hater kvinner. Omtalene av den drapssiktede Alek Minassian, er fulle av «giftig maskulinitet».

Spørsmålet er om det sterkt ladede begrepets vei fra akademia og fagmiljø, til et slags motebegrep om likt og ulikt over et bredt spekter, stimulerer mer til skyttergravskrig enn konstruktiv debatt om menn og mannsroller. Som begrep og samlefenomen er det upresist og neppe godt egnet til å få flere menn til å diskutere menn og maskulinitet.

Noen, som den danske kulturpersonligheten og feministen Henrik Marstal, hevdet nylig i Politiken at giftig maskulinitet alltid har eksistert, men at det er først i det siste at det har kommet fram i lyset. Det låter i beste fall naivt. Selv flere av dem som forsvarer begrepsbruken understreker at giftig maskulinitet ikke betyr at maskulinitet eller menn i seg selv er farlig og skadelig. Det finnes altså god og ufarlig maskulinitet også. Dessverre ser den ut til å ha havnet i skyggen.

Det er ikke til å komme bort fra at det meste av vold, drap og overgrep begås av menn. Derfor er det viktig å problematisere uheldige, farlige og skadelige sider ved maskulinitet og menns adferd. Menn som gir uttrykk for hat eller forakt mot kvinner generelt og feminisme og feminister spesielt, utgjør en skremmende og tilsynelatende voksende subkultur.

Vi må snakke mer om menn og mannsroller, men jeg tror man gjør saken en bjørnetjeneste ved å indirekte gjøre maskulinitet til et problem i seg selv. Bare tanken på å overføre en lignende begrepsbruk til kvinner, til for eksempel «farlig femininitet», illustrerer hvor problematisk og avsporende slik begrepsbruk kan være.

Selv blir jeg matt av å se hvordan gift-begrepet sprer seg og tas for god fisk. I magasinet The New Yorker argumenterte nylig Aleksandar Hemon for at den kinoaktuelle filmen «Phantom Thread» er propaganda for giftig maskulinitet. Filmen, hvor Daniel Day-Lewis spiller en mektig motedesigner, tematiserer åpenbart makt og kjønn. Å tolke den som propaganda for kvinneforakt er i beste fall svært reduserende.

Etter massemordet i Canada sist uke, kom det fram at gjerningsmannen identifiserte seg med en gruppe unge frustrerte menn som kaller seg selv «incels», en forkortelse for menn i «ufrivillig sølibat»: Menn som ikke får sex med kvinner. «The Incel Rebellion has already begun!», het det i gjerningsmannens siste post på Facebook. Der hyllet han Elliot Rodger, 22-åringen som i 2014 drepte seks i Isla Vista i California, og etterlot et manifest hvor han forklarte ugjerningen som en hevn for å ha blitt avvist av kvinner.

Den kanadiske forfatteren Margaret Atwoods skremmende gode spissformulering: «Menn er redde for at kvinner skal le av dem. Kvinner er redde for at menn skal drepe dem», låter som en beskrivelse av incel-kulturen. TV-serien etter hennes bok «The Handmaid's Tale», fra et USA hvor fertile kvinner har blitt fødemaskiner for eliten og likestillingen er skrudd mange hakk tilbake, kan sees som en forlengelse av det.

God mørkemann: Nick Cave og hans band The Bad Seeds bestående av værbitte menn i 60-årsalderen, utstråler en maskulinitet som er mer rørende enn truende, ifølge vår kommentator. Her fra en konsert i Sveits i november 2017.  Foto: ENNIO LEANZA, AP

 

Etter overdose av begrepet «giftig maskulinitet» i det siste, har jeg prøvd å se etter eksempler på god maskulinitet. På kino, nylig, fant jeg en rørende variant hos en av gruppene i dagens samfunn som står best til for hogg i kjønnsdiskusjoner: Aldrende menn.

I konsertfilmen «Distant Sky» med Nick Cave & The Bad Seeds er det fascinerende å se en gjeng herjede mørkemenn i 60-årsalderen framstå med verdighet og en maskulin tyngde som blir gripende heller enn truende. To meter svære Jim Sclavunos som sensuelt rister på en boks med erter og Nick Cave i varm omfavnelse av en ung gutt blant publikum. Tiltrengte eksempel på at noe av det verden trenger mer av i disse dager er god maskulinitet.

Les også kommentaren «Da vi gjorde Tonya til heks»

På forsiden nå