Har du hørt om svensken, dansken og nordmannen i fotball-VM?

Mens svensker og dansker håper på nye triumfer i verdens viktigste sportsmesterskap, handler norsk VM-historie om å se resten av verden på tv og patetisk nostalgi.

Ånden fra -98: Mens den offisielle VM-låten med Steinar Albrigtsen, Øyvind «Elg» Elgenes og Jørn Hoel, «Let's do it», er en av de verste norske fotballsangene er Racers «Bønda fra Nord» en av tidenes beste fotballsanger, ifølge vår kommentator.  Foto: Åserud, Lise, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Noe av det beste med at det endelig er fotball-VM, er at det blir lettere å fortrenge sist helgs såkalte revansjekamp mellom Norge og Brasil. 20 år etter én av de to kampene Norge har vunnet gjennom 88 år med VM-historie i fotball, ble kampen forsøkt gjenspilt som nasjonal begivenhet, mens våre naboland drømmer om årets sluttspill.

Undersøkelsen som nylig viste at Norge som eneste vesteuropeiske land har et flertall av innbyggere som mener at vår kultur er bedre enn andres, kan umulig ha inkludert fotball i kulturbegrepet. I så fall er selvbedraget totalt.

Helt siden jeg lærte å se på tv, har jeg gledet meg mer over fotball-VM enn det norske landslaget. Til tross for at verdens største fotballfest tidvis har vært arrangert på steder, hos regimer ingen skulle tro at fornuftige idrettsledere ville plassere en global folkefest.

At mesterskapet ble arrangert i fascistiske Italia i 1934 og i et juntastyrt Argentina i 1978, gjør at årets mesterskap i Russland og det neste i Qatar føyer seg inn i en rekke. «Demokratiet har ikke slått rot i landet», heter det på Wikipedia om det arabiske emiratet som utrolig nok har fått festen neste gang.

Sentrale følger av å være tilskuer til fotball, er sportens evne til å få fram skuffelse, irritasjon og nostalgi. Det gir de relativt få fantastiske, gledelige og mer eller mindre magiske øyeblikkene ekstra kraft. Nostalgi og vaner kan knapt undervurderes som fotballtilskuer.

Derfor bør det ikke overraske at ukas reportasje på NRK om oppsvinget i salget av fotballkort foran VM, påpekte at de fleste som kjøper slike pakker for barn, er menn over 30. Jeg kjenner selv til menn som etter kontakt med likesinnede på nett har møttes på parkeringsplasser på kveldstid for å bytte kort for å komplettere den siste VM-samlingen.

 

Norge har til sammen spilt åtte kamper i fotball-VM, i tre mesterskap: 1938, 1994 og 1998. Det har gitt tre tap, tre uavgjort og to seire. I tillegg til Brasil i -98 slo vi også Mexico i -94. Sverige har til sammenligning vært med i 12 VM-sluttspill, og vært i både finale og kvartfinale. Danmark er kvalifisert til sitt fjerde mesterskap, men de vant også EM i 1992. Så det er ikke så rart Norge har svensk landslagstrener og at Rosenborg starter med flere dansker enn trøndere.

Det er heller ikke rart 90-tallsnostalgien preger norsk fotball. Drillos lag i -94 og 98- står for syv av åtte norske VM-kamper i historien og samtlige seire. Dessuten førte de til en av verdens beste fotballsanger, Racers «Bønda fra Nord». En av linjene der, «Glem -94!» låter absurd i dag. En eventuell ny utgave, om Norge igjen kvalifiserer seg, bør lyde : «Glem det meste av 2000-tallet!». 1994 var et høydepunkt i norsk VM-historie. Nå kan vi misunne Island.

Torsdagens åpningskamp ble en målrik, men uspennende Putin-fest mellom to av de antatt kjedeligste og svakeste lagene. «Fotball forklarer verden» (2005) heter Franklin Foers bok om korrupsjon, hat, vold, rasisme og lidenskap i fotball. Den lesverdige boka lever ikke helt opp til tittelen, men fotball og fotball-VM er interessant som bilde på tidsånd, utvikling og strømninger. Denne uka kom nyheten om at Irans landslag ikke kan spille med sine vante Nike-sko i mesterskapet, på grunn av Trumps sanksjoner mot landet.

Nord-Koreas triumf: Sovjetunionen slo Nord-Korea i fotball-VM i 1966 i England, men koreanernes seier over Italia i Middlesbrough som sendte dem til kvartfinalen, er en av VM-historiens største sensasjoner.  Foto: Ap

 

Noe av det beste med fotball-VM er når outsidere og land uten VM-historie slår gamle storheter og favoritter, så fotballverden blir større. Den mest gripende fotballfilmen jeg har sett, er den britiske dokumentaren «The Game Of Their Lives» fra 2002. Den forteller den utrolige historien om landslaget til Nord-Korea som sensasjonelt slo Italia og kom til kvartfinalen i VM i England i 1966.

Det er fortsatt det nest lengste et asiatisk lag har kommet i VM, etter Sør-Koreas fjerdeplass i 2002. Spesielt rørende ved filmen er hvor varmt Middlesbrough som by tok imot det omstridte laget i -66 og hvordan de gamle spillerne møter igjen byen hvor de skrev historie. Et herlig eksempel på at fotball slett ikke forklarer verden, men kan gjør den bedre.

For de som er hekta på fotball-VM, viser NRK og TV2 alle de 64 kampene fram til 15. juli. Med reportasjer, analyser og pauser gir det godt over 130 timer VM på tv. Det vil si nesten fire hele arbeidsuker foran skjermen, med eller uten fotballkort.

I 1978 ble det storm mot NRK da Barne-tv måtte vike mot fotball-VM fra Argentina. I dag kan den som vil se fotball eller barne-tv døgnet rundt. For 40 år siden forsvarte NRKs programdirektør Otto Nes prioriteringen av fotball foran barn med at: «Fotballsendingene samler familien og ødelegger ikke familielivet. Man diskuterer og følger med». Sånn er det neppe lenger. Vitsene om svensken, dansken og nordmannen var også bedre før. Fotball-VM derimot, er fortsatt svære greier for mange av oss.

Les også kommentaren «Den patetiske jakten på egen ungdomstid»

På forsiden nå