Vinn eller forsvinn for Hareide?

Kanskje kan KrF vinne nye velgere på å kvitte seg med mørkemennene og bli mer SV-aktig, men jeg ville ikke våget å sette penger på det.

Saken oppdateres.

I helga sa et klart flertall i Kristelig Folkepartis ungdom ja til å gå inn i Erna Solbergs regjering. I forkant hadde flere kommentatorer varslet at det slett ikke var usannsynlig at KrF vil bytte side, felle Solberg-regjeringa og sette inn Støre som statsminister. Hadde det ikke vært for at KrF er svært vanskelig å forstå seg på om dagen, hadde den muligheten virket nesten utenkelig.

Det virker ikke akkurat å være noe folkekrav å bytte ut dagens regjering. Enda mer underlig er det om nettopp KrF skulle bidra til det. I en måling i VG sa 60 prosent av KrFs velgere at de ville ha Erna Solberg som statsminister. Kun 22 prosent foretrakk Jonas Gahr Støre. De fleste målinger viser at KrFs velgere går til Høyre, Frp og Sp. Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at brorparten av KrFs velgere er borgerlig orientert.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Er det håp for regionreformen?

Partileder Knut Arild Hareide kan sjelden beskyldes for å være overtydelig, men det er vanskelig å ikke lese hans nye bok «Det som betyr noe» som en åpning for at KrF kan bytte side. Han roser Støre opp i skyene, snakker varmt om fellesskapet mellom Ap og KrF og gjør SV stuerent. Ikke nok med det, SV og KrF beskrives visstnok som «nokså likt». Han omtaler det borgerlige samarbeidet som utilfredsstillende, beskriver hvordan Høyre og KrF har glidd fra hverandre og tegner opp en avgrunn til Frp. Likevel kommer ikke Hareide med noen konklusjon om hvem partiet bør samarbeide med.

Lett blir det garantert ikke, uansett hva Hareide anbefaler. Partiets tillitsvalgte er delt på grensa til det absurde. Der noen i helga jublet høylytt av å få regjere med de borgerlige, var leder av Akershus KrFU Simon Bondevik «skuffet, sint og frustrert». Det samme var KrFs kommunalråd i Trondheim, Geirmund Lykke. Han kaller vedtaket «trist og alvorlig». Det er vanskelig å se for seg hvordan partiet skal kunne enes i dette spørsmålet, som ikke akkurat er en liten fillesak. Det er ikke rart at mange lurer på om partiet er i ferd med å bli delt.

KrFs dilemma er forståelig. Når man ser på tallene, er KrFs velgere tydelig borgerlige. Samtidig består KrFs grunnfjell av godt voksne velgere, og det er sannsynligvis krympende. Mange tror at KrF som parti gradvis vil marginaliseres og dø ut. Det de venstreorienterte tror (eller håper) er at partiet vil gjøre seg fristende for nye velgere dersom de kvitter seg med «mørkemennene» og dreier partiet mot venstre. De drømmer om storhetstida med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, da partiet hadde en bredere appell. Det er en svært dristig strategi. I verste fall risikerer de å støte fra seg sikre velgere uten å lokke til seg nye. Da er partiet virkelig i trøbbel. Samtidig ligger det også en mulighet der.

Støre og Hareide ville nok blitt enig seg imellom på fem minutter, men partiene er tradisjonelt ikke like begeistret for hverandre. På venstresida liker de KrF best når partiet snakker om varmere samfunn, internasjonal solidaritet, miljø og mer penger til alle gode formål. De misliker intenst det KrF som snakker om reservasjonsrett, kristendom, julegudstjenester, kontantstøtte og homoekteskap. Kanskje er det et nytt SV-aktig KrF vi ser konturene av? Om velgerne kommer løpende, er et ubesvart spørsmål.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Når varsling blir politikk

I Trøndelag er de mest sentrale politikerne tydelig orientert mot Ap og venstresiden. Den mest kjente KrF-profilen i vår landsdel, Geirmund Lykke, profilerer seg sterkt på saker som miljø, sykkelveier, byutvikling og jordvern. Det gjør han også veldig bra. Han er derimot ganske usynlig på klassiske KrF-saker. Både i valg og målinger ser vi at KrF gjør det svakt, 2,6 prosent på Adresseavisens tre siste målinger. Det er ikke gitt at KrF vil friste nye velgere selv om de velger andre saker. På Stortinget har KrF brukt mye krefter på lærernormen, og jeg skulle likt å visst hvor mange nye velgere det har gitt partiet.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Et spørsmål KrF-ledelsen burde spørre seg, er hvordan de forvalter den vippeposisjonen de har. I alle år har vippemakt blitt framstilt som et lite sentrumspartis våte drøm. Når KrF omsider har oppnådd dette, beskrives det som smertefullt og ødeleggende. Det er litt pussig at partiet så raskt har konkludert med at partiets problemer skyldes vippeposisjonen.

Har den tanken slått partiledelsen at KrFs problemer også kan skyldes hvordan de bruker makta si, hvilke saker de profilerer og politikerne de har?

På forsiden nå