Den gode, den svake og den grusomme

Trond Giske er hovedpersonen i boka om Arbeiderpartiets havari. Boka hadde vært mye mer interessant om forfatterne prøvde å forstå ham.

  Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Den politiske bokhøsten krever sin leser. Selv om det er Sylvi Listhaugs memoarer som er denne ukas snakkis, er det ingen grunn til å legge bort boka som de to VG-journalistene Marie Melgård og Lars Joakim Skarvøy har skrevet om Arbeiderpartiet riktig enda. «Alle skal ned» er en slående tittel, og boka er i sannhet rystende lesning, i alle fall hvis man leser den med brillene til en organisasjonspsykolog. Innblikket i det indre livet i Ap gir næring til den gamle klisjeen om at politikk ikke er noen søndagsskole. På utsiden framsto ledelsen i Ap som et drømmelag. Jonas Gahr Støre, en intellektuell og høyt respektert gentleman. Hadia Tajik, imponerende flink, og en ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Trond Giske, den debattsterke sluggeren med enormt nettverk og nese for å vinne valg. Partisekretær Kjersti Stenseng var grasrotas kvinne, grepa og real, med mye erfaring fra organisasjonsarbeid. Det glansbildet varte omtrent fem minutter.

LES OGSÅ: Hareide liker ikke prosessen han selv har invitert til

Boka ikke bare forteller, den gnir inn hvor dårlig forholdet har vært mellom de to nestlederne Tajik og Giske. Nå er det nok mange grunner til å bli litt var med Giske luskende rundt, men Tajik virket nesten manisk opptatt av ham. Tore O. Sandviks hjertesukk om at «Trond kan ikke slippe en fjert uten å bli beskyldt for maktspill» framstår ikke helt uten hold i virkeligheten. Når man leser noen av opptrinnene, kan en saktens lure på om sånne folk virkelig kan styre landet. Selv om boka stort sett er dyster lesning, må man noen ganger dra på smilebåndet. Scenen der Støre tok med seg en ledercoach for å bedre samarbeidet mellom nestlederne, er malerisk. Giske sitter og holder på med mobiltelefonen sin. Tajik satt helt taus. Coachen snakket og ga råd. Støre innså fort at dette var bortkastede penger. Nå er vel det etterlatte inntrykket etter å ha pløyd meg gjennom de drøye 300 sidene at toppolitikere er mennesker de også. Med alle svakheter og skavanker som vi vanlige dødelige har. Egentlig mer enn jeg ønsket å vite.

Boka er i seg selv et bevis på at noe er riv, ruskende galt i partiet. «Alle skal ned» er nesten utelukkende skrevet med anonyme kilder, men mangler likevel ikke dokumentasjon. Lekkasjene fra interne samtaler og e-poster er faktisk det som sjokkerer mest. Tidvis er det beklemmende å lese e-poster som åpenbart er sendt i full fortrolighet, men ikke til meg. Til og med samtaler med bare to til stede er det referert fra. Det er ikke rart at partiledelsen i Ap framsto som lettere paranoid. Det hadde de åpenbart god grunn til å være. Utfordringene med de anonyme kildene er at vi aldri vet hvor mye av det store bildet som blir vist fram.

Hvor ensomt det må være for Jonas Gahr Støre, burde være en tankevekker for hans partifeller. Det er ikke en sjel som ser ut til å ha som sin viktigste oppgave å gjøre partilederen sin god. Støres akilleshæl er at han er en fremmed fugl i Arbeiderpartiet. Han hadde virkelig trengt et parti som stilte opp for ham. Det blir ikke bedre av at han ikke virker å ha en utpreget evne til å ta til seg gode råd. Nå tror jeg at det først og fremst er politiske årsaker til at Ap tapte valget «de umulig kunne tape». Boka viser likevel hvordan samarbeidsklimaet lammer partiet og ledelsens evne til å utforme politikk, koordinere innsats og ikke minst korrigere kursen. Boka gir næring til nok en klisjé. Den som vet hvordan pølser og politikk blir til...

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det finnes ikke piller mot dårlig oppførsel

Partiets håndtering av varslersakene mot Trond Giske utgjør en sentral del. Det nye i denne boka er at varslene mot Giske blir gjengitt i sin helhet. Boka går også langt i å vise fram båndene mellom varslerne og Hadia Tajik. Det er ingen hemmelighet at Giske selv har vært svært frustrert over alle som har ment noe om hans handlinger uten å kjenne hans versjon. Det gjelder ikke minst Tajik, som omtalte varslene som «rystende lesning for en jurist». Hyggelig lesning er det ikke, men i denne boka får leserne mulighet til selv å vurdere. Det må til gjengjeld være det eneste Giske har å være fornøyd med.

Trond Giske blir gjennomgående beskrevet som kynisk, selvopptatt, arrogant og litt komisk. Til og med valgkampen, som alltid har vært hans paradegren, flopper i hans hender. En kan nesten lure på hvordan han kan ha vært så viktig for Arbeiderpartiet og norsk politikk i 25 år. Bokas store svakhet er at den stort sett tar Tajik og hennes støttespilleres perspektiv. Karikert kan man si at Giske er skurken, Støre er vinglete, Stenseng er svak og Tajik er helten, selv om også noen av hennes svake sider brettes ut. Jeg kjenner ingen av dem personlig, men sitter igjen med en følelse av at de fleste personene og situasjonene er mer sammensatt enn de blir beskrevet som. Jeg opplevde eksempelvis under metoo-saken at alle trøndere ble oppfattet som lojale Giske-fans, men har til gode å møte en Ap-politiker i vår landsdel som ikke har et mer nyansert syn på sin stortingsrepresentant enn som så.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Det betyr ikke at «Alle skal ned» ikke er lesverdig. For et politisk interessert menneske er dette et fascinerende innsyn i et politisk partis havari. Boka hadde bare vært så mye mer interessant dersom den prøvde litt hardere å se ting fra flere sider. Det gjelder i høyeste grad Trond Giske, men også Støre og Stenseng. Sannsynligvis må det gå flere år og leges mange sår før vi kan vente oss ei slik bok.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

 
På forsiden nå