Om det har vært vondt for KrF så langt, blir det ikke enklere nå

KrF går i en retning halvparten ikke ønsker seg, og de mister en kjær partileder. Så spørs det om et avklart retningsvalg og regjeringsdeltakelse er nok til å berge partiet.

Hareide tapte makta, men vant mange hjerter i salen med sin "avskjedstale". Nå får nestleder Kjell Ingold Ropstad en stor jobb med å samle partiet.  Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Saken oppdateres.

Et tydelig retningsvalg er det slett ikke. Flertallet er skjørt, og partiet skulle ideelt sett hatt et mye bredere flertall bak sitt veivalg. Det er bare å se i øynene. Flertallet kunne lett ha vippet i motsatt retning. Det er en mager trøst for partiet at delegatene har stemt i tråd med den fargen som de er valgt. Hadde mange endret syn underveis, ville det skapt enda mer mistro til prosessen.

Hareide var på sitt beste i sin «avskjedstale». Raus, varm, ydmyk, med et glimt i øyet. Han er en politiker som de fleste setter pris på, uavhengig av partifarge. Den Hareide har vi dessverre sett lite til de siste årene. Den siste måneden har han fått tilbake gløden. Plutselig forsto vi alle hvorfor han har virket så vinglete og uklar. At han nå gir seg, er vemodig for alle. Samtidig er det han alene som har satt partiet i denne situasjonen. Selv om prosessen virker forhastet og dårlig organisert, ville et veivalg før eller siden presset seg fram. Nå har de fått veivalget som halvparten av partiet ikke vil ha.

LES OGSÅ: Nå venter vi bare på «Krexit»

Kjell Ingolf Ropstad blir med stor sannsynlighet partiets nye leder. Han har overrasket mye de siste ukene. Fra å være en relativt anonym nestleder, har han mer og mer framstått som høyresidas klare lederfigur. Han har vokst i rollen fra uke til uke. Ropstad og Hareide kan framstå litt like, men er to svært ulike ledertyper. Der Hareides taler er ideologiske med mye retorisk kraft, framstår Ropstad som først og fremst saksorientert. Der Hareide snakker mye om verdier og nestekjærlighet, snakker Ropstad mest om saker og tall. Han trekker stadig fram gjennomslag i budsjett som sine viktigste argument for å velge blå side. Selv om Ropstad har en lang karriere bak seg i partiet, er han nok et ubeskrevet blad for mange. Han beskrives som konstruktiv, får mye lovord for sin innsats i finanskomiteen, og er godt likt av sine samarbeidspartnere i regjeringa. Spørsmålet er om han har potensial til å bli en så populær partileder som Hareide har vært. Ropstad skulle nok gjerne hatt mer tid på å gå partilederskolen. Nå blir han kastet ut i det.

Utgangspunktet for regjeringsforhandlinger med de borgerlige kunne knapt vært verre. Når halve stortingsgruppa og halve partiet må holde seg for nesa, sier det litt om stemninga. Mange i regjeringspartiene er luta lei av KrF, men har sittet på hendene sine og holdt seg for munnen de siste ukene. Om ikke høyresida før har skjønt hvor avhengig de er av KrF, må de ha oppfattet det nå. Det var så vidt det bar for Erna Solberg og hennes mannskap. Hun får en betydelig utfordring med å innfri forventningene til et skuffet og kravstort KrF. Særlig krevende vil abort-spørsmålet bli. Her vil statsministeren møte stor motstand i folket, fra opposisjonen, men også hos sine egne. En nødventil for partiet er om forhandlingene med regjeringa ikke fører fram. Det virker ikke særlig sannsynlig etter denne runden.

LES OGSÅ: Hareide liker ikke prosessen han selv har invitert til

Regjeringsdeltakelse er ikke noe paradis på jord, men for alle maktsøkende partiet bør det være et mål. Det gir reell innflytelse og er vitaliserende for et parti. Det er også en god politikerskole å være i regjeringskontorene. KrF bærer preg av at der er det lenge siden de har vært. Skal Ropstad ha noe håp om å samle partiet, må han lykkes med å skape entusiasme i hele partiet om regjeringsprosjektet. Det kan ikke bli en regjering bare for de blå.

Mange på venstresida er utrolig skuffet. Ikke minst i Trøndelag, hvor det store flertallet lenge har ivret for en helt annen retning. Mange mener at partiet skusler bort muligheten til å revitalisere partiet og skaffe nye velgere i hele landet. Etter å ha sett lokalpolitikere fra hele landet snakke om «det som virkelig betyr noe», har vi fått avduket hvor dypt splittet partiet er. Forskjellene på de politiske ståstedene er så store at det er smått utrolig at det er ett parti. I alle partier er det variasjoner, men jeg tror ikke det finnes et norsk parti hvor man står så langt fra hverandre i grunnleggende politiske spørsmål. Partier er rett og slett delt i to. Det trengs sterkt lim for å få partiet sammen.

KrFs sjel ligger ikke i hvem vi samarbeider med, men hvem vi er, var Hareides siste ord til sine partifeller. Den siste måneden har skapt et inntrykk av det motsatte. Nå må partiet finne seg selv i det som garantert vil bli en krevende vei videre.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå