Tre grunner til at SFO-skandalen ikke kan fortsette

Mens vi har intense debatter om skole og barnehage, seiler SFO sin egen sjø. Det må ta slutt.

Store forskjeller: Hvor mye SFO koster, og hvilke tilbud man får, avgjøres av hvor du bor. Forskjellene er store, og regjeringen har ingen klare retningslinjer. De blide og hjelpsomme åtteåringene Sofia, Julia og Othelie går på Charlottenlund skole. Her får de mat hver dag.  Foto: Helene Mariussen

Saken oppdateres.

NTNU Samfunnsforskning har gjennomført en undersøkelse som avslører så store variasjoner i skolefritidsordningen (SFO) omkring i Norge at det er en skandale. Rapporten som Adresseavisen omtalte i går, viser at det er tre hovedårsaker til at politikerne ikke kan la denne situasjonen fortsette:

1.

Prisforskjellene er enorme fra kommune til kommune. Vi lager mye oppstuss rundt eiendomsskatt og kommunale avgifter. De ulike satsene på SFO gir mye større utslag.

NRK skrev i høst at det vi må betale for vann, avløp og renovasjon, varierer med mer enn 11 000 kroner i året, avhengig av hvilken kommune vi bor i. Det er småtterier. Hvis du har ett barn i barnehage og to barn på SFO, er det over 70 000 kroner i forskjell i året på den billigste og dyreste kommunen i landet. To kommuner har helt gratis SFO. Andre steder må du betale 4000 kroner i måneden for ett barn.

2.

Tilbudet til ungene varierer også voldsomt. I enkelte kommuner kan de velge og vrake i aktiviteter. Andre steder fungerer SFO først og fremst som oppbevaring. Det er også stor forskjell på hva slags mat ungene får.

3.

Det aller verste er at de store ulikhetene i innholdet i SFO kan øke de sosiale forskjellene. På enkelte skoler støtter SFO opp om skolearbeidet. Men foreldre med dårlig råd kan velge å holde ungene helt unna SFO, eller de kan velge å ha dem der halve tiden for å spare penger. Resultatet kan bli at barn som har fulltidsplass, får bedre skoleresultater.

Mens en av skolens viktigste målsetninger er å utjevne sosiale forskjeller mellom elever, er det fare for at SFO enkelte steder øker dem. Politikerne kan ikke lenger godta at et offentlig tilbud har så store sprik.

Det er overraskende at integrerings- og kunnskapsminister Jan Tore Sanner var så lite offensiv da han kommenterte SFO-evalueringen i Adresseavisen i går. Vi trenger nasjonale rammer for hva SFO skal være. SFO må koste omtrent det samme overalt, og foreldre med lav inntekt må få betydelige rabatter i alle kommuner. Det er helt nødvendig for at SFO skal bidra til bedre integrering.

LES OGSÅ: Gratis tid i SFO styrker integreringen

Slik situasjonen er i dag, vil en middagsprat om SFO være helt ulik i for eksempel Oslo og Trondheim. I hovedstaden heter det forresten ikke SFO (skolefritidsordningen), men AKS (aktivitetsskolen), og på Oslos vestkant kan samtalen bli slik:

- Hva gjorde du på AKS i dag, jenta mi?

- Det vet du vel. Vi gjorde det vanlige, vi hadde rideskole. I morgen er det ballett. Og fredag er det langrenn. Den nye treneren er skikkelig god til å lære bort skøyteteknikk.

- Fikk du trent litt på matematikken? Du må gjøre noen regnestykker hver dag, vet du.

- Ja da, vi holder på med matematikk hele tiden. Ta det med ro.

Samtalen ovenfor er en karikatur av situasjonen i ambisiøse vestkanthjem, men den gir et bilde av det innholdsrike tilbudet enkelte elever i Oslo får etter skoletid. En AKS i Oslo har for eksempel egen ballettpedagog.

Mange SFO-er gir gode tilbud til ungene også i Trondheim. Men i en liknende samtale mellom foreldre og barn her i byen, vil mange elever svare at de ikke gjorde noe spesielt, de lekte sammen og puslet med det vanlige.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Skolen må tilpasses tida vi lever i

Trondheim og Oslo er ytterpunkter. AKS i Oslo er en slags forlengelse av skolen. Når skoledagen er slutt, skal ungene lære mer, riktignok på en annen måte enn i skoletimene. I Trondheim har kommunen en kvalitetsplan for SFO som inneholder fine ord, men som ikke sier så mye annet enn at barna skal leke. Dermed blir det opp til SFO ved de ulike skolene hva de fyller tida med.

Det er slett ikke sikkert den ambisiøse Oslo-varianten er å foretrekke. Barnas hverdag er i dag organisert så å si fra de står opp til de legger seg. Etter flere timer ved skrivepulten, trenger de bevegelse og utfoldelse.

Barna i SFO er ikke mer enn mellom seks og ti år gamle. De trenger pustehull, og å leke sammen uten at voksne styrer for mye, gir dem verdifull trening i å omgås hverandre. Senere i livet vil sosiale ferdigheter for de aller fleste bli viktigere enn evnen til å løse likninger med flere ukjente.

Om timene etter skoletid skal fylles med lek eller læring, er en egen debatt, og meningene vil være delte. Én sak bør det derimot være enkelt å bli enig om: SFO er så viktig at tilfeldigheter og kommuneøkonomi ikke kan avgjøre hvilket tilbud ungene får.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

På forsiden nå