Hvor fæl var egentlig Sonja Henie?

Den nye filmen «Sonja» har vakt oppsikt med nådeløs skildring av en av tidens største norske superstjerner. Filmen har ikke tatt karakterdrapet fra løse lufta.

Beryktet møte: Adolf Hitler hilser på Sonja Henie i Berlin før OL, i 1934, mens propagandaminister Goebbels er klar med blomstene til høyre. Hennes film «Sun Valley Serenade» skal senere ha vært en en av Hitlers store favoritter.  Foto: Ap

Saken oppdateres.

Den nye norske filmen «Sonja» har overrasket anmeldere og publikum. Anne Sewitskys film om kunstløperen og Hollywood-stjernen Sonja Henie spilt av Ine Marie Wilmann, tegner rett og slett et ganske usympatisk bilde av Henie. Det er vanligvis ikke slik norske storheter skildres på film. Tvert imot.

Mange av de siste åras største norske filmer har vært biografiske drama om store menn. I filmene om Thor Heyerdahl («Kon-Tiki»), Jan Baalsrud («Den 12. mann»), kong Haakon («Kongens nei») og Max Manus har det ikke vært mye dveling ved hovedpersonenes mørkere sider. Tvert imot har heltegloriene blitt tegnet med nasjonal patos.

Glamorøs stjerne: Ine Marie Wilmann spiller ut både oppturen og nedturen til Sonja Henie som isdronning i filmen «Sonja».  Foto: ADI MARINECI

 

Derfor er det uvant å møte et biografisk drama om en norsk storhets vekst og fall, med mye av oppmerksomheten rettet mot de mørke sidene. Flere anmeldere, som Aftenpostens May Synnøve Rogne har karakterisert filmen som ensidig og stilt spørsmål ved om hvordan Henie kunne nå så langt uten mer positive sider.

Det kan kanskje oppleves urettferdig at Sonja Henie utsettes for kritisk søkelys når en norsk kvinne omsider får biografisk storfilm, men Anne Sewitskys film fortjener ros for å skildre hovedpersonen både på godt og vondt. Et hovedproblem med norske biografiske drama er at hovedpersonene som regel skildres for glatt og motstandsløst, og at motstanden overlates til mer eller mindre karikerte skurker rundt hovedpersonen.

Ved bassenget: Sonja Henie poserer ved hjemmet i California i juni 1948. (AP Photo)  Foto: Ap

 

I våre dager har nordmenn flest lite kjennskap til en av de største norske internasjonale stjernene gjennom alle tider. Sjelden eller aldri har en nordmann over så lang tid preget medier over hele verden, slik Sonja Henie gjorde i storhetstida. Etter 11 VM-gull og 3 OL-gull i kunstløp, ble hun fra slutten av 30-tallet en av Hollywoods største filmstjerner og en av verdens rikeste kvinner gjennom 11 storfilmer og spektakulære isshow i USA.

Hun ble romantisk linket til flere av verdens største mannlige stjerner, og var jevnlig på førstesiden av så vel Adresseavisen som New York Times. I 1947 hadde Adresseavisen et oppslag om at Henie skulle ha tjent 20 millioner dollar på karrieren, illustrert med et bilde og tittelen: «33 år i april og veier bare 47 kilo!». Romantiske forbindelser var avisen mer skeptisk til, og beskrev henne som et godt parti, men: «Sonja er forretningskvinne og den blinde, vanvittige forelskelse ligger ikke for henne».

Egentlig er ikke skildringen av henne i filmen ny. I samtiden ble Henie kritisert for å ha gjort nazihilsen for Hitler og for flere møter med Hitler og Goebbels. Hennes nei til å støtte norsk motstandskamp gjennom bidrag til den norske flygerskolen i Canada under krigen, bidro også til anstrengt forhold mellom mange nordmenn og Henie under og etter krigen. I 1946 uttalte hun at hun «var ferdig med nordmennene».

Framstillingen av Sonja Henie i filmen «Sonja» ligger tett opptil skildringen av henne i det amerikanske magasinet Vanity Fairs artikkel «Sonja Henie's Ice Age» av Laura Jacobs fra 2014. Der skildres oppturene, nedturene og en utagerende livsstil med fester, sex og et høyt forbruk av menn. Artikkelen nevner også karakterdrapet av en bok om henne, som hennes bror Leif sammen med den amerikanske forfatteren Raymond Strait ga ut i 1985. Flere av magasinets kilder mener den boka gir et for negativt bilde av henne.

Boka ble knapt omtalt i Norge da den kom, men ble oversatt og gitt ut på norsk i 2008 som «Min søster Sonja Henie. I sin egen skygge». I filmen skildres forholdet mellom henne og broren Leif på en måte som gjør det nærliggende å se brorens bok som en slags hevn.

Den nye filmen skildrer Henies vekst og fall, med vekt på hennes amerikanske eventyr. Filmen slutter før hun fikk en siste opptur med etableringen av Henie Onstad Kunstsenter i 1968 et drøyt år før hun døde, 57 år gammel. Det er lite som tyder på at Henie var nazist, men heller en stor opportunist. I filmen smykker hun seg med sitt kjennskap til Hitler for den mektige Hollywood-produsenten Darryl Zanuck.

Det er uvant å møte skyggesiden av en norsk stjerne på film. Selv historikeren Bodil Stenseth som skrev den mer positive Henie-boka «Kvinne på is» i 2002 har omtalt Henie som «en bitch uten like». Det blir interessant å se om den neste store biografiske norske storfilmen er like dristig. Roald Amundsen hadde også tvilsomme sider, godt skildret i Tor Bomann-Larsens biografi fra 1995. Spørsmålet blir om «Amundsen» våger å ta tak i dem, slik Anne Sewitskys imponerende film om Sonja Henie gjør.

Les også kommentaren «Stygge sprekker i krigens glansbilde»

På forsiden nå