Toleransens grenser

Jeg lar meg stadig forundre av hva folk får seg til å si om andre for å demonstrere hjertevarme og toleranse.

De negative karakteristikkene har haglet om barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad de siste ukene. Toleransen strekker seg bare til de meninger vi liker, skriver vår kommentator.   Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Saken oppdateres.

En gang var jeg den eneste i klassen som ikke hadde kristendom på skolen. Faget, som den gang het livssynsorientering, var alternativet for de få som hadde fått fritak. Vi var noen forhutlede sjeler som ble hentet ut av våre klasserom og satt sammen i en krok på biblioteket. Det var ikke spesielt kult. Ei heller å være den eneste som ikke var med på julegudstjeneste i kirka. En gang hadde vi besøk av en prest i klassen. Han synes litt synd på meg som ikke var døpt, og som hadde skilte foreldre. Da skal vi tilbake 30 år i tid. Mye har endret seg siden den gang. En ting er selve faget, noe helt annet er kristendommens posisjon i samfunnet. I dag er det ikke vi ikke-kristne som blir sett rart på.

LES OGSÅ KOMMENTAREN OM DEN NYE REGJERINGA: Minnet mest om å bli dratt baklengs inn i fuglekassa

Toleranse er et ord som har ulmet i bakhodet mitt de siste ukene. Rett nok finnes det i ordboka, men hadde nok heller fortjent en plass i fremmedordboka. Toleranse: anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i samsvar med sine meninger. Tygg litt på den.

Intolerant, bakstreversk og kvinnefiendtlig har vært ord som har florert om den nye regjeringa, og i særdeleshet om landets nye barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. Det er særlig to ting som har satt sinnene i kok. Det første er at KrF fikk gjennomslag for å forby selvbestemt tvillingabort. Det andre er at Ropstad ikke ønsker å gå i Pride-paraden. Så gjør det neppe saken bedre at Ropstad er det mange av oss vil kalle en konservativ kristen. Som ber daglig og er aktiv i menigheten Oslo Misjonssenter. For mange er det noe suspekt med folk som bruker kirka til andre ting enn bryllup, begravelser, dåp og en og annen julaften. For da er jo så stemningsfullt der. Der Knut Arild Hareide er blitt en slags godhetens apostel, er Ropstad blitt stemplet som en mørkemann. Selv om de mener nøyaktig det samme om både tvillingabort, 2c og familiepolitikk.

Det vakte naturlig nok rabalder da Ropstad uttrykte seg sjeldent ufølsomt da han i en debatt sa at «klarer du å bære fram ett barn, så bør du klare to.» At mange reagerte på utsagnet, som han etterpå beklaget, er forståelig. Jeg slutter likevel ikke å forundre meg over hva folk får seg til å si om andre for å demonstrere hjertevarme og toleranse. Ukvemsordene om «mørkemannen» Ropstad har haglet. Å tåle mediestormen når man har sagt eller gjort noe dumt, er tøft nok. Det er noe med massiviteten når det koker i sosiale medier. Hvor vi sitter hjemme i sofaen og overgår hverandre i forsøk på å latterliggjøre og fordømme. Vi så litt av det samme da Giske-saken raste i fjor. Det er lett å få assosiasjoner til fortidas folkemobb. Sensasjonslysten og flokkmentaliteten er den samme, selv om vi har erstattet gapestokken med Facebook og steiner med ord.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sorry, politikere. Det blir neppe flere barn av dette

Det er paradoksalt at toleranse ser ut til å bare gjelde de meningene vi liker. Og ikke så rent lite historieløst. En gang krevde det mot å gå i Pride-toget. Nå flommer det over av folk fra alle politiske avskygninger som kappes om å sole seg i glansen av det fargesprakende toget. Det er nesten like harmløst og politisk korrekt som å gå i 17. mai-toget, og godt er det. Jeg lurer likevel litt på hva pionerene som en gang gikk foran, ville sagt om måten vi behandler de få som ikke innretter seg flertallet.

Historien er full av modige mennesker som har gått foran. Som kjempet for kvinners rettigheter. For retten til abort. For homofiles rettigheter. For retten til å tro på hva man vil, eller ikke tro i det hele tatt. Lista er lang, og vil bli lengre. Den hetsen og intoleransen disse menneskene ble møtt med, er for oss i dag vanskelig å fatte. Det krever utrolig mye å stå fram med et syn som det store flertallet fordømmer. Sånn har det alltid vært, og slik vil det nok fortsatt være.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

Noen få vil alltid gå foran. Det store flertallet kommer diltende etter. Der er det behagelig å være. En del av den massive majoritet, som verken stormer fram eller bremser opp. Som aldri utfordrer eller blir utfordret. Så vil det nok alltid finnes en gruppe etternølere. Som av ulike årsaker ikke forstår, aksepterer eller liker endringene. Og det er vel nettopp der vi bør minne oss om hva toleranse faktisk betyr.


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå