Det verste er den nye komedien

Kreft, død, selvmord og dopmisbruk er til å spøke med. Bare se på to av årets beste komedier som tv-serie og film.

Strålende tragikomedie: Ricky Gervais og Penelope Wilton møtes på kirkegården i savn av sine partnere i den nye komiserien «After Life» på Netflix, som er en av årets tv-begivenheter ifølge vår kommentator.  Foto: Natalie Seery, Natalie Seery/Netflix

Saken oppdateres.

Hvem skulle tro at den sylskarpe kynikeren Ricky Gervais, som ofte er tungt ladet med ironi og drøy pinlighetshumor, har skapt den mest rørende og originale komiserien så langt i år? Den britiske komikeren som slo gjennom stort med serien «The Office» på BBC i 2001, og siden har preget moderne tv-humor, har med sin nye serie for første gang siden gjennombruddet overgått seg selv.

«After Life» på Netflix er kanskje den mest originale serien Gervais har gjort og definitivt den mest rørende. Gervais har i snart 20 år fått mange til å le, og det gjør han her også, men denne gang får han også mange til å gråte, etter reaksjonene på sosiale medier å dømme.

Klassisk og banebrytende humor om alvorlige saker er ikke noe nytt. Fra Charlie Chaplins «Diktatoren» (1940) via Lenny Bruces revolusjon av standup-komedien på 1960-tallet, til dagens mange selvutleverende komikere, er det flust av eksempler på komikere som tar for seg alvorlige saker.

Som ramme for bred situasjonskomedie på tv er det likevel spesielt, og sjeldent bra gjort i Gervais' nye serie. Han spiller en aldrende surpomp av en lokalavisjournalist som ved seriens start er i ferd med å gå til grunne av savn og sorg etter at hans kone og beste venn gjennom mange år har dødd av brystkreft. Han trøster seg med hunden og videoopptak av henne, samtidig som han sliter med å fungere på jobb og vurderer å ta livet av seg. Jevnlige besøk hos den demente faren på institusjon gjør ikke hverdagen lysere. I første omgang døyver han fortvilelsen med å røyke heroin.

De seks episodene av «After Life» er til sammen av varighet som en lang spillefilm. De bør sees under ett for å skjønnet buzzet rundt serien og for å se storheten i det Ricky Gervais' gjør med sin karakter og serien.

Noe av det befriende med serien, er at miljø og typegalleri rundt den sarkastiske, livstrøtte mannen i 50-åra skiller seg kraftig fra det vi vanligvis møter i tv-drama. Arbeidsplassen er ei lita lokalavis. Av andre mennesker vår mann treffer, er en eldre kvinne på kirkegården som har mistet sin partner, en hjemløs dopselger og en sexarbeider.

Gradvis, med rå og røff humor, blir det klart at serien faktisk bryr seg om disse mennesker utover de tragikomiske situasjonene de skaper. Det gjør at det fra rammen med død, savn, selvmordstanker og rusmisbruk vokser fram et varmt og nesten overraskende rørende menneskelig drama. Jeg er ganske sikker på at «After Life» vil få et langt liv som eksempel på hva humor og tv-drama kan gjøre.

Kreft og kameratskap: Ray Romano(t.v) i flott tragikomisk spill mot kompis og nabo med kreft, spilt av Mark Duplass, i «Paddleton» på Netflix.  Foto: Patrick Wymore

 

Et annet godt nytt eksempel på noe av det samme, og like amerikansk som «After Life» er britisk, er filmen «Paddleton». Den hadde også nylig premiere på Netflix, er skrevet av Mark Duplass og Alex Lehmann og regissert av sistnevnte. Duplass er en av de artige sliterne i nyere amerikansk komedie, både som manusforfatter og skuespiller, mest sett i den artige, men småkleine komiserien «Togetherness» på HBO.

I sin nye film spiller han en voksen, singel mann som fortoner seg som en forvokst gutt, i likhet med den noe eldre naboen og vennen i samme leilighetskompleks. Han spilles av Ray Romano, mest kjent for tittelrollen i komiserien «Alle elsker Raymond». De møtes jevnlig til kvelder med pizza og gamle kung-fu-filmer.

I starten av filmen får Duplass beskjed om at han har dødelig kreft. Han har med seg vennen og naboen på sykehuset og det meste av filmen handler om hvordan de tilbringer den siste tiden sammen, og ikke minst, om hvorvidt den dødssyke skal forlate verden ved hjelp av medikamenter eller ikke.

Er det mulig å lage varm, fin og tragikomisk film rundt kreftdiagnose og aktiv dødshjelp? «Paddleton» viser at det er mulig. Manuset og kjemien samt spillet mellom de to hovedrollene er avgjørende for at filmen fungerer såp godt. Ray Romano gjør sitt livs rolle som den enkle, rutinedrevne gammelungkaren som innser at han er i ferd med å miste sitt nærmeste fundament i livet: vennen og naboen. Den nye humoren er bedre enn sitt rykte. Bare se på «After Life» og «Paddleton». De lagde ikke sånt for et stort publikum før.

Les også kommentaren «Kan vi høre på Michael etter dette?»

På forsiden nå