Jeg har festet med eliten. De lever i en annen verden

Mens Senterpartiet fosser fram, har jeg festet med eliten der ingen stemmer på dem.

Eliten på Oslo vest. Når du blir invitert til Aschehougs hagefest, er det et bevis på at du enten er kjendis eller tilhører kultureliten. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik kan skimtes lengst til høyre.  Foto: Trygve Lundemo

Saken oppdateres.

Folk har mange grunner for å stemme på Senterpartiet. En av dem kan være at de misliker eliten i Oslo som triller rundt med sine dyre elsykler og bestemmer hvordan folk i distriktene skal leve livene sine.

Det lønner seg å lære fienden å kjenne – og jeg har sett fienden på nært hold, en hel horde av dem. Det skjedde selvfølgelig på Oslos aller beste vestkant. For en mann som meg, som kommer fra enkle kår, var det stas å se dem på nært hold. Det var som jeg trodde: De klappet hverandre på skuldra, drakk store mengder vin og spiste vegetarburgere på en helt vanlig torsdag. Og knapt noen av dem kommer til å stemme på Trygve Slagsvold Vedums parti.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hva er det Sp har skjønt som ingen andre har forstått?

Vel. Helt vanlig var ikke torsdagen denne uka. Det var dagen for Aschehougs hagefest. Der har jeg gjennom mange år sett det som kan krype og gå av elite. Tidligere statsministre som Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik har gjerne tatt en tur. Trygve Hegnar har vært der og flørtet med Dorthe Skappel. Fredrik Skavlan, Dan Børge Akerø og så videre. Lista over stamgjester er lang. Forfatterne, som tross alt er hovedpersonene, har stått mellom trærne og diskutert litteratur og politikk.

Omtrent slik var det også denne uka. Kåre Willoch (snart 91) ruslet rundt og smilte. Kulturminister Trine Skei Grande stakk innom en snartur. Kunstneren Bjarne Melgaard ble lagt merke til i skjørt og rosa joggesko. Artisten Cezinando virket sjenert, mens realitytvillingene Vita og Wanda ble heftig fotografert.

Den litterære eliten var selvfølgelig på plass. Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Per Petterson og mange flere.

De snakket om alt mulig, også om valgkampen og ikke minst meningsmålingen som viser at Miljøpartiet De Grønne ligger an til å få nesten 19 prosent av stemmene i Oslo. De kan bli omtrent like store som Arbeiderpartiet.

- Hvor mange her på hagefesten kommer til å stemme på MDG, spurte jeg journalistkolleger. 40 prosent, sa én av dem. 30, mente en annen. Eller kanskje ikke mer enn 20, for det er særlig de unge som stemmer på MDG, og på hagefesten er gjennomsnittsalderen nokså høy, ikke bare på grunn av Kåre Willoch.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Jeg burde kjent flere bygningsarbeidere

Sp, derimot, ligger an til å få bare drøyt to prosent av stemmene i Oslo. Det er sannelig forskjell på by og land. I Oppdal, for eksempel, kan Sp få over 43 prosent av stemmene. Det er nesten dobbelt så mye som under forrige lokalvalg. Samtidig er Ap i Oppdal halvert siden 2015. Noe av det samme har skjedd i Verdal, Stjørdal og mange andre steder i Trøndelag. I Nord-Norge er Sp nå det største partiet.

Norsk politikk blir mer polarisert, og polariseringen er ikke som før, mellom de røde og de blå. Rødt og SV går riktignok fram, men Ap går mye tilbake. Det gjør også Frp på den blå siden, og Høyre står omtrent på stedet hvil.

De nye motsetningene går mellom miljøforkjemperne og de som hater bompenger. Mellom eliten og grasrota. Mellom by og bygd. Det er by og land, mann mot mann. Hva ville Einar Gerhardsen sagt hvis han våknet opp fra de døde?

Slikt sto jeg faktisk og tenkte på mens Dag Solstad hentet et nytt glass hvitvin og Jo Nesbø satt stille i utkanten og snakket med redaktøren sin.

- Jeg er her for å skrive om eliten, svarte jeg da kolleger lurte på hvorfor jeg tok fram notatblokken.

- Eliten? Hvordan definerer du den? Og eliten er ikke her. Du må dra til Tjuvholmen. Det er der pengene er. I Oslo er det flere hundre advokater som tjener over tre millioner kroner i året, svarte de.

Jeg snakket også med et par professorer som mente «elite» er et vanskelig begrep. Det kan romme så mye. Men vi ble enige om noe: Inntekt og innflytelse er viktige kriterier for hvem som er elite. Trygve Slagsvold Vedum får uhorvelig mange stemmer på å bruke uttrykket, og han er selv en del av eliten han skjeller ut.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Politikere som kjefter på eliten, rammer seg selv

Det er ikke gjestene på hagefesten, lucky bastards, som opplever at postkontoret, lensmannskontoret og fødestua blir lagt ned. Men vi kan ikke anse dem som fiender av den grunn. Forlagsfolket styrer dessuten en suksessnæring. Etter at Jostein Gaarder solgte 50 millioner eksemplarer av «Sofies verden» på 64 språk, er norsk litteratur blitt stor i utlandet. Jo Nesbø har solgt mye i mange år. Nå er det Maja Lunde som har megasuksess, både med «Bienes historie» og oppfølgeren «Blå». En tredje roman i samme serie kommer snart.

Lunde hygget seg på hagefesten, men mange savnet en annen stamgjest, Anne B. Ragde, som også selger mye i mange land. Hagefesten, der det kan gå hardt for seg, særlig når festlighetene fortsetter utover natta på Litteraturhuset og Lorry, er ikke et sunt sted for folk som friskner til etter et hjerneslag.

Ragde skulle nok gjerne vært der, særlig da Lars Lillo Stenberg avsluttet festen med å synge gamle klassikere fra balkongen. Da tenkte jeg at det var ikke fienden jeg møtte, bare hyggelige, vennlige folk.

Det var stas å menge seg med eliten, særlig for en enkel gutt fra Røros. Som så mange andre har jeg gjort en slags klassereise. Forfedrene mine jobbet i gruva, på jernbanen og i fabrikk. Den politisk engasjerte faren min så landets fremste politikere bare på TV og kanskje under et par valgkampopptredener. Jeg har møtt mange av dem.

På Røros, der Ap stort sett har regjert med solid flertall i alle år, hadde de forresten Sp-ordfører gjennom det meste av 90-tallet. Jeg kjente ham. Han er bonde, kler seg stort sett i antrekk fra Felleskjøpet og en dyktig kar. Joda, jeg vet litt om hva som foregår der Sp fosser fram. Kom ikke her og si at jeg er helt ødelagt etter mine møter med eliten.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

 
På forsiden nå