Valgkampen 2019 har vært merkelige greier

Bompenger dominerer valgkampen, men Frp taper. Regjeringspartiene sliter, men Ap sliter enda mer. Årets valgkamp er mot normalt.

I starten av valgkampen arrangerte Ap og Høyre i fellesskap en debatt mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Hvis Høyre og Ap er hverandres drømmemotstandere, må 2019-valgkampen ha vært et mareritt for kjempene i norsk politikk, skriver kommentator Siv Sandvik.   Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix

Saken oppdateres.

«Nei til undertrykkende plagg!». En burkakledd kvinne jeg så vidt ser øynene på, stirrer på meg mens jeg scroller nedover Fosna-Folkets nettavis for å oppdatere meg på lokale nyheter.

På mange måter er valgannonsen fra Frp ganske typisk for innspurten av valgkampen 2019: Ikke har den noe med lokalpolitikk å gjøre, og ikke gjelder den hverdagen til folk.

Et Frp på desperat velgerjakt roper ut om burka, båtflyktninger og påstått snikislamisering. At Frp tyr til innvandring når meningsmålingene ikke går deres vei, har vi sett før. Men hvem hadde trodd for få år siden at det skulle bli nødvendig i en lokalvalgkamp der folkelig bompengemotstand har vært sak nummer én?

Regjeringas bomkrise, som nesten endte med regjeringskrise, skyldtes noe så sjeldent som at en ny blomst i den norske partifloraen faktisk lyktes med å kapre velgere. Og det på Frps gamle vinnersak: Kampen mot bompenger. Høye på lukta av nylagt asfalt lot Frp det gå at regjeringas storstilte veibygging kostet bilistene dyrt. Når regninga til slutt ble så stor at flere tusen protesterte, hadde regjeringspartiet Frp mistet all troverdighet.

Resultatet ble at de fire partiene i den borgerlige flertallsregjeringa har brukt store deler av lokalvalgkampen på å krangle om bompengene skal ned eller ikke. Frp og Venstre krangla til og med om det foregikk «forhandlinger» eller «samtaler». Det har vært som å høre et gammelt ektepar som resten av familien mener burde skilt seg for lenge siden.

Ikke før statsminister Erna Solberg (H) slengte et historisk ultimatum i bordet, ble kranglefantene enige. Fortsatt sliter de med å vinne velgere. På de fire siste nasjonale meningsmålingene om kommunestyrevalg ligger Frp under åtte prosents oppslutning. Også Høyre, Venstre og KrF ligger an til å gjøre et svakere kommunevalg enn for fire år siden.

Om dette hadde vært en vanlig valgkamp, hadde Arbeiderpartiet flydd høyt på målingene nå. Men dessverre for Ap er årets valgkamp alt annet enn vanlig. Velgerne rømmer fra partiet, og Ap kan gjøre historiens svakeste kommunevalg.

I distriktene vinner Senterpartiet velgerne som mener regjeringa sentraliserer for mye. I byene vinner MDG (og SV) velgere som omfavner bomringen og mener de etablerte partiene er for feige i klimasaken.

Velgerne sprer seg tynnere utover. Hvis Høyre og Ap er hverandres drømmemotstandere, må 2019-valgkampen ha vært et mareritt for kjempene i norsk politikk. Nasjonalt klarer ikke Ap stjele velgerne som forlater regjeringspartiene. I de Ap-styrte storbyene Tromsø, Oslo og Trondheim klarer ikke Høyre å vinne velgerne som snur ryggen til Ap.

Begge ender opp i mellomposisjoner i sak etter sak. Ja, kanskje satsene i bommen er litt høye, men vi må ha bompenger. Ja, klimakrisen er reell, men vi kan ikke skru av oljekranene på norsk sokkel. Ja, det må bo folk over hele landet, men offentlig sektor i bygd og by må gjennom nødvendige reformer.

I 2015 fikk Ap 33 prosent av stemmene. Nå ligger de rundt 24 prosent på målingene. Jonas Gahr Støre og resten av partiet har drevet en valgkamp i motvind.  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Også internasjonalt sliter de som kalles styringspartiene, altså etablerte partier som er vant til å sitte ved makta. Om trenden fortsetter, kan Jonas Gahr Støre være den siste Ap-lederen som opplevde å få over 30 prosent av stemmene ved valg. Ikke på grunn av han som leder, men fordi tida som bred folkebevegelse kan være over for Arbeiderpartiet. Framover vil det kanskje bli umulig å holde klimaungdommen i AUF under samme partiparaply som fagorganiserte i oljebransjen.

Jeg skriver «kan» og «kanskje», for det er sjeldent lurt å være skråsikker på framtidas vegne. I hvert fall når det kommer til politikk. Ap fikk for eksempel bare 24 prosent av stemmene i stortingsvalget 2001, men klatret nesten ni prosentpoeng fire år senere.

Forskjellen er at tidligere fulgte Aps fremgang Høyres fall, og omvendt. Kampen sto ofte mellom de såkalte lillavelgerne, som vekslet mellom Ap og Høyre. Denne valgkampen vitner om at lilla er ut. Knallrød, MDGs lysegrønne eller Sps kløvergrønne er årets farger.

Vi ser også tegn til at klimaspørsmålet erstatter den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. I så fall velger folk parti ut fra hvor de står i klimasaken, ikke etter hva de mener om skattepolitikk og fordeling.

Som en regjeringskilde oppsummerer det: «Denne valgkampen har vært noe helt annet enn noen annen valgkamp». Tida vil vise om det vi har vært med på, er starten på den nye normalen.

På forsiden nå