Skjønnheten og udyret

Dag Solstads rabiate angrep på Klassekampens kulturredaksjon er et betimelig forsvar for kunst mot journalistikk på avveie.

Rasende Solstad: «Kyss meg i ræva!», skrev Dag Solstad om Klassekampens korrekturlesning av hans nye roman. Sjefredaktør Mari Skurdal går langt i å beklage, med god grunn, skriver vår kommentator. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix  Foto: Vidar Ruud

Saken oppdateres.

Kommagate kan den kanskje kalles, årets rareste norske kulturdebatt. Den startet med at avisa Klassekampen 23. oktober fastslo på førstesiden at det var «500 feil i Solstads nye bok». Over to sider inne i avisa het det at «Dag Solstad er på tale til nobelprisen, men sliter like mye med kommareglene som oss andre». Tittelen på den etter hvert famøse artikkelen var «Solstad-slurv fikk stå».

Denne uka slo forfatteren voldsomt tilbake i et rasende oppgjør med Klassekampens kulturjournalistikk, til tittelen «Et oppgjør». Forfatteren føler seg utvilsomt krenket og fastslår med seg selv om eksempel: «Fra Klassekampens kulturredaksjon har en skjønnlitterær forfatter ingen grunn til å vente noen som helst forståelse».

Begrepet «rettferdig harme» gjøres særdeles levende gjennom Solstads tekst hvor han krever at avisas sjefredaktør «erklærer dobbeltsida onsdag 23.oktober, sidene 26 og 27, for døde og maktesløse». Fredag kom sjefredaktør Mari Skurdal med et svar på Dag Solstads angrep. Der går hun ganske langt i å beklage avisas journalistikk om språket i Solstads roman. Hun går lenger i å beklage egne medarbeideres journalistikk enn sjefredaktører vanligvis gjør. Det fører sikkert til debatt innad i avisa, men utad er det nok like greit å innrømme at Solstad har de beste poengene i saken.

Redaktør i trøbbel: Sjefredaktør Mari Skurdal i Klassekampen går langt i å beklage avisas dekning av språket i Dag Solstads nye roman.  Foto: HEIKO JUNGE Scanpix Heiko Junge

Sett utenfra virker coversaken om språkfeil hos Norges største nålevende forfatter som en misforstått norsklærerutgave av fenomenet «faktasjekk». Et fenomen som med god grunn har fått økende popularitet i journalistikken. Det er sikkert områder innen kulturlivet som også har godt av faktasjekk, men å tre denne metoden over kunstverk, strider mot det som er kunstens drivkraft og begrunnelse, for å vri på Solstads ord i oppgjøret med Klassekampen. Solstads særpregede språkføring er en av de viktigste grunnene til å lese Solstad.

Aftenposten var på lignende veier da de i 2016 utførte en slags faktasjekk på Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø». Aftenposten konkluderte med at romanen hadde påfallende mye til felles med virkeligheten og at forfatteren dermed indirekte anklaget sin far for seksuelle overgrep. Overgrep er langt mer alvorlig enn kommafeil, men begge sakene viser problematiske forsøk på å ignorere kunstens vesen i journalistikk om kunst og kultur.

Det har nok også vært noen gode sider ved at kulturjournalistikken har nærmet seg tradisjonell nyhetsjournalistikk. Det er likevel grunn til å advare mot en slags tidsånd i mange norske mediehus om at kulturjournalistikken med fordel bør bli enda mer som nyhetsjournalistikken. Det kan gi mer kulturjournalistikk om tall, økonomi, konflikt og avsløringer av feil og mindre om det som driver kunstnere og publikum til kunstneriske uttrykk.

Det er delvis litt urettferdig av Dag Solstad å trekke fram Klassekampen som eksempel på en slags versting i norsk kulturjournalistikk og dekning av litteratur. Avisa er blant mediene i Norge som tar kultur generelt og litteratur spesielt mest på alvor. Likevel er det fornøyelig å lese hans oppgjør med avisa, hvor han så til de grader demonstrerer at han ikke tåler urett vel når den rammer ham selv.

De viktigste grunnene til å oppsøke kunst og kultur er opplevelser bortenfor rødblyantene, regnskapene, fasitene og faktasjekkene. Begrepet skjønnlitteratur peker nok etymologisk mot de «skjønne kunster». Hvis vi går fra adjektivet til substantivet skjønn, betyr det dømmekraft eller å foreta bedømmelse uten objektive kriterier. Der ligger en essensiell del av kunsten og kulturens vesen, som ikke lar seg fange av innsiktsverktøy eller faktasjekk. Der er å lese, høre, se og diskutere fortsatt selve essensen.

Tidligere i høst kom den nye romanen til Jon Fosse. Den er på 500 sider og inneholder ikke et eneste punktum. Det siste er nok uvant for mange, men hvis noen hevder at «Det andre namnet» er full av feil, avslører hun først og fremst at hun ikke har skjønt poenget med boka. Slik er det med Klassekampens korrektursjekk av Dag Solstad også.

Les også Adresseavisens anmeldelse av Dag Solstads nye roman


På forsiden nå