Velfortjent triumf for Hovig

Det skulle bare mangle at ikke Andrea Bræin Hovig ble årets dronning i Kanonprisen.

Årets skuespiller: Andrea Bræin Hovig i hovellen i «Håp» mot Stellan Skarsgård triumferte fortjent under Kanonprisen, skriver vår kommentator.  Foto: SF Studios/Agnete Brun

Saken oppdateres.


Andrea Bræin Hovig hadde et fantastisk år som filmskuespiller i 2019. Hun leverte glimrende prestasjoner i alle de tre beste norske spillefilmene, «Barn», «Håp» og «Disco». Jeg kan ikke huske at en norsk skuespiller har vært i nærheten av noe lignende noen gang, i hvert fall ikke i så gode filmer.

Derfor er det godt å konstatere at Kanonprisen i 16. utgave traff bra med prisene, med flest til de to beste filmene, Dag Johan Haugeruds «Barn» og Maria Sødahls «Håp». Hovig er eminent i begge, men det er ikke rart hun fikk prisen for hovedrollen i «Håp». Hun bærer mye av filmen i eminent spill med Stellan Skarsgård som ektemannen.

«Håp» ble vist under filmfestivalen i Berlin nylig. Der fikk den pris fra europeiske kinoer. Det vil bidra til at flere får muligheten til å se den svært gode filmen og den fabelaktige rolletolkningen til Bræin Hovig. Det hadde ikke vært mye å si på det om regissør Maria Sødahl hadde fått regiprisen. Til gjengjeld fikk Gjertrud Jynge pris for beste birolle i det gjennomførte familiedramaet med kreft. Bræin Hovig også fikk også Edith Carlmar-prisen, som første skuespiller, i ære til en kvinnelig filmarbeider som har vist integritet, nytenkning og vilje til å bryte grenser.

Den andre store prissankeren ble Dag Johan Haugeruds «Barn», med pris for beste regi, manus, klipp og mannlig hovedrolle. Det særdeles velspilte, velskrevne dramaet med utgangspunkt i en tragisk hendelse på en skole, viser at Haugerud fortjener status som en av tidens beste norske filmskapere. Han skriver og regisserer filmer på en måte som fortjener et større norsk publikum enn «Barn» fikk på kino. Hans nye vesle film, «Lyset fra Sjokoladefabrikken» bør være kandidat til kanonpriser neste år.

Det spesielle og en kvalitet ved Kanonprisen er at det er kolleger som stemmer fram. Noen ganger gir det fortjent heder til underkjente filmfolk, som i prisen for beste mannlige hovedrolle til Jan Gunnar Røise som kontaktlærer i «Barn». Han spiller ofte biroller, gjerne lavmælte typer som sjelden når helt opp i skuespillerpriser.

En litt overraskende, men ikke ufortjent prisvinner var i kategorien beste produsent. I Oscar kalles den kategorien beste film, men den kan ikke tolkes så spisset på norsk. Produsent Ruben Torkildsen er uansett en god vinner for den originalskrevne ungdomsfilmen «Psychobitch» som også var en av de gledelige overraskelsene i norsk film i fjor, og dessuten traff et ganske stort publikum. Prisen for filmmusikk til «Askeladden - i Soria Moria Slott» var mest overraskende, mens det var lite å si på at «Ut og Stjæle Hester» fikk pris for foto og lyd. Med Filmwebs publikumspris til «Tunellen» fikk også en av de største heder i et år hvor «Barn» og «Håp» var klart best.

Les mer aktuelt stoff fra Kosmorama






På forsiden nå