Verden sto så vidt til påske

Norge og verden har gått i dvale. Hva venter oss egentlig når samfunnet en dag gjenoppstår?

Saken oppdateres.

Ingenting er lenger som vi trodde det skulle være. Et virus fra et matmarked i Wuhan i Kina ble et verdensomfattende fenomen. Det har slått oss ut, vi lever på måter vi ikke trodde var mulig. Det er nesten vanskelig å fatte når en tenker over det. Vi går ikke lenger på besøk til hverandre, ingen er på pub, kino eller teater. Ikke nok med at vi ikke går på idrettsarrangementer, vi driver ikke engang idrett. Nå som det er påske: Vi er ikke på hytta. Tenk det.

Omveltningene i mitt og ditt liv, i løpet av noen få uker, har vært så voldsomme at jeg rett og slett sliter med å sette ord på det. Av en eller annen grunn har jeg tenkt mye på Barack Obama de siste dagene. Hvordan har tok verden med storm. Han sa: «Yes we can». Alt var mulig. En afroamerikansk mann med Hussain som mellomnavn kunne bli president i USA. Ja, vi kan endre verden!

Grytidlig om morgenen etter han vant valget sto naboen min ute i hagen og raket løv. Det var et usedvanlig syn. Hun fortalte senere at hun rett og slett måtte ut å gjøre noe for å slutte å gråte. Obamas valgseier tente et håp, til og med i en bydel i fjerne Trondheim. Endring er mulig. Vi kan skape en ny og bedre verden.

Det skulle vise seg ikke å vare. Det er nok å minne om Obamas arvtaker i det hvite huset i Washington. Det var mer enn å rykke tilbake til start, det var som å trekke både «gå i fengsel» og «dine hus og hoteller brenner» i Monopol på en og samme gang.

Jeg har likevel ikke glemt «Yes we can». Det kan være et brukbart slagord for det vi opplever nå. Ja vi kan omstille oss. I ekspressfart, om det kreves. Et eksempel: 13. mars ble Adresseavisens lokaler tømt for folk. Siden den dagen har avisen du blar i, eller nettartiklene du klikker på, blitt produsert ved kjøkkenbord, i loftstuer og soverom rundt om i Trøndelag. Eller enda mer imponerende, lærere og elever har over natta tatt i bruk digitale verktøy og gjennomført undervisning på måter ingen noensinne hadde forestilt seg det engang ville være nødvendig å legge planer for.

Vi snakker mobilisering i en skala vi må til kriger for å finne maken til. Titusenvis av mennesker som avstår fra inntekt og forretninger for å beskytte andre enn seg selv. Millioner av mennesker, bare her i Norge, som endrer selve måten å leve på. De mange som melder seg til tjeneste. Som debattredaktør Lars Mørkved skriver om i Namdalsavisa, om bønder og håndverkere som henvender seg til sykehuset for å donere åndedrettsmasker. Om den grafiske bedriften som tilbød seg å produsere ansiktsbeskyttelse med sin 3D-printer. Historiene er så mange. Det tenner et håp i meg. Ingenting er egentlig umulig.

Nå som det er påske, gir det mening å snakke om gjenoppstandelse. Ikke for dem som må gi tapt for viruset. Deres offer er ugjenkallelig, dessverre. Likevel kan vi snakke om gjenoppstandelse. Det kommer en tid etter denne. Samfunnet skal vekkes til live igjen.

Det blir ikke det samme samfunnet som vi mistet ved en fatal tilfeldighet i Wuhan, Kina. Det bør i det minste ikke bli det. I all sin grusomhet kan pandemien gi oss innsikt og motivasjon til å utbedre noen av de skavankene som plager vår verden.

Ja, vi kan utrette store ting. Vi kan for eksempel endre vår adferd og vårt forbruk. Det er nettopp det vi må gjøre i møte med en annen krise, en krise som potensielt er enda farligere enn korona: Klimakrisa. Den unntakstilstanden vi lever i nå ligner på mange måter den tilstanden vi må søke å oppnå. Fly mindre, kjøre mindre, kjøpe mindre. Det blir ikke lett, vi ser jo hvor mange som går arbeidsledige i dag. Ledighet er heller ikke bærekraftig.

Ja, vi kan få det internasjonale samarbeidet på fote igjen. Globale utfordringer krever globale løsninger, om det så gjelder sult, fattigdom eller klimaendringer. Koronakrisa viser hvordan forskere, myndigheter og helsearbeidere kan arbeide på tvers av landegrenser. Kampen mot viruset er en kamp mot klokka. Vi trenger vaksiner, legemidler og utstyr til sykehusene. Vi har ikke tid til nasjonale krumspring og kommersielle særinteresser. Det mest effektive er å dele kunnskap, erfaringer og teknologi. Denne tenkningen kan med fordel overføres til andre internasjonale problemområder.

Når jeg først er inne på dette med vaksiner, koronakrisen kan forhåpentligvis også få bukt med vaksinemotstanden. Et virus som forårsaker utallige dødsfall verden over, bør også ta knekken på konspirasjonsteorier og vrangforestillinger om helseskadelige vaksineprogrammer motivert av kyniske pengeinteresser. For å si det sånn, den som motarbeider flokkbeskyttelse mot alvorlige sykdommer etter dette, skal få en stri tørn.

Ja, vi kan oppnå et mer rettferdig samfunn. Krisa har vist oss hvem vi er mest avhengige av. Det er ikke de som fram til nå har hatt de største inntektene og den høyeste statusen. Det er ikke de som lever fett på transaksjoner av verdipapirer og eiendommer som bærer samfunnet vårt, det er derimot de som tar vare de syke, de som forsyner oss med mat, de som sørger for renhold og renovasjon, for å nevne noe.

Felles for disse yrkesgruppene er at de har vært underkjent og underbetalt. Nå klapper vi for dem. Etter krisa må ikke applausen stilne. Vi kan ikke fortsette som før, der det første som ryker etter kostnadsbesparende anbudsrunder er renholdernes arbeidsvilkår, lønn og pensjoner. Etter dette må alle disse gruppene som holder samfunnskritiske funksjoner i gang verdsettes akkurat så høyt som de fortjener.

Slik kunne jeg fortsatt. Lenge. Troen på endring varmer i en ellers dyster tid. Ja, vi kan. Hvis vi vil.

 
På forsiden nå