Viruset tok den fineste fyren i Nashville

John Prine er død, men sangene hans vil leve lenge.

Legendarisk låtskriver: John Prine hjemme i Nashville i 2017. En av de fineste lårskriverne de siste 50 åra døde av komplikasjoner etter koronavirus, skriver vår kommentator. (AP Photo/Mark Humphrey, File)  Foto: Mark Humphrey

Saken oppdateres.


Det var dessverre ikke så veldig overraskende å våkne til meldingen om at John Prine døde tirsdag, etter å ha vært koronasyk i 13 dager. Han overlevde to kreftdiagnoser og hadde minst to bemerkelsesverdige comeback. Siden den fantastiske debutplata for 49 år siden, har han skrevet noen av de varmeste og fineste sangene om kjærlighet og ensomhet som finnes. Selv om han ofte ble beskrevet som en låtskrivernes låtskriver, traff Prines musikk bredere i Norge enn folk flest kanskje er klar over.

Hør 25 av Prines beste sanger og innspillinger:

Jeg var så heldig at jeg både fikk se John Prine på scenen og intervjue ham. Konserten i Oslo Konserthus høsten 2018 var så god, morsom og rørende at jeg ikke våget å dra da han kom tilbake i februar i år. I frykt for antiklimaks. Det er ikke ofte jeg tar til tårene på konsert, men augustkvelden i 2018 hadde alt som Prines musikk er full av: varme, poesi, lengsel, humor og gode historier om vanlige folk.

Selv om han spilte i over to timer pluss ekstranummer og sang de fleste av mine favoritter, strømmet låtønskene fra salen under ekstranumrene. Ikke alle artister liker ropene på gamle favoritter under konsert. Prine tok det med et stort smil. – Jeg kan dem alle, humret han tørt.

Han var postbud som skrev historier i form av sanger da han ble oppdaget av Kris Kristofferson og Paul Anka på en bar i 1971. Noen måneder senere var debutalbumet ute, med en større bukett klassiske sanger enn de fleste plater det tiåret. Johnny Cash tolket vietnamveteran-novellen "Sam Stone", Everly Brothers gjorde "Paradise", mens Bette Midler spilte inn "Hello in There", en av de fineste sangene om å eldes skrevet av en fyr i 20-åra.

Bob Dylan sa en gang at Prine (som han beundret) skrev med en eksistensialisme som minnet han om den franske forfatteren Marcel Proust. For meg var han mer en musikalsk del av den amerikanske novelletradisjonen. Jeg hadde en lang prat med Prine i 1995, noen år etter hans første store comeback med plata "The Missing Years". (1991).

Vi snakket på telefon, mens han kjørte rundt i Nashville. Det var på den tida et stort norsk publikum hørte ham, sammen med Nanci Griffith i duoslageren av hans "The Speed Of The Sound Of Loneliness". Omtrent samtidig gjorde Hellbillies Prines "Grandpa was a Carpenter" til "Goffa min va Handelskar". Prine beskrev sin arbeidsmetode som låtskriver slik: "Jeg pleier å vente til sangene kommer til meg. Henger rundt, drikker øl, mekker på bilen, fisker. Noen ganger blir det til en sang".

Etter mange år med sykdom og hyggelige plater med gamle sanger og countryduetter, kom det gledeligste comebacket til Prine med hans første plate med nye sanger på 13 år i 2018. Ikke bare er "The Tree of Forgiveness" en av de beste platene til Prine med en av hans aller flotteste sanger, "Summer's End". Den preges også av at en ny generasjon amerikanske musikere og låtskrivere flokker seg rundt mesteren, som Dan Auerbach, Brandi Carlile, Dave Cobb og Jason Isbell.

Selv om Prine aldri kom til Trondheim, varmet sangene hans her også. Et av de store høydepunktene på Bonnie Raitts konsert på Olavsfest i 2018 var Prines "Angel From Montgomery". Hans "Speed Of The Sound Of Loneliness" var høydepunktet på Nanci Griffiths konsert i Olavshallen i 1995, en konsert hvor hun for øvrig fra scenen annonserte at vennen Prine akkurat hadde blitt far for andre gang i en alder av 49.

Mestermøte: Bonnie Raitt og John Prine på scenen sammen i Nashville før jul. Hun hyllet også Prine med en av hans beste sanger under Olavsfest i 2018. (AP Photo/Wade Payne)  Foto: Wade Payne

På sin siste plate har Prine en humoristisk sang som heter "When I Get To Heaven". Den starter slik: "When I get to heaven, I'm gonna shake God's hand. Thank him for more blessings than one man can stand". Deretter skal han starte band, drikke cocktail og røyke, før han avslører sitt sanne jeg, og varmen, for ikke å si nåden, som preger han som låtskriver: "I'm gonna open up a nightclub called "The Tree of Forgiveness". And forgive everybody ever done me any harm". Inkludert kritikerne, synger han. Det eneste som kanskje mangler i Bob Dylans nye sang "Murder Most Foul" er ei linje om å høre på John Prine.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg











På forsiden nå