Da krigen kom til Norge, var vi helt uforberedt

For 80 år siden kom fienden seilende inn i norske fjorder. Landet var totalt uforberedt og kapitulerte etter to måneder. Er vi bedre rustet til å takle plutselige kriser i dag?

Saken oppdateres.

9. april 1940 er et mørkt kapittel i norsk historie. Adresseavisens forside 10. april er betegnende for hvordan det tyske overfallet ble møtt i store deler av landet: «Besettelsen av Trondheim gjennomført i ro og orden». Avisen kunne melde at all virksomhet foregikk som normalt. Heldigvis, sto det nærmest mellom linjene.

Til tross for at det herjet en verdenskrig på kontinentet, til tross for stadige brudd på de norske nøytralitetsbestemmelsene og til tross for utvetydige advarsler fra norske utsendinger i krigshovedstaden Berlin, var ikke Norge forberedt på krig. Våre militære styrker var ikke engang mobilisert. Først da fienden la til kai, gikk det ut en såkalt «stille mobilisering». Per post, med oppmøte tre dager senere.

Likevel ble det ytt motstand. 50.000 frivillige møtte opp for å kjempe uten innkalling. En kommandant i Oslofjorden tok en avgjørende beslutning og senket Blücher, slagskipet som sto sentralt i den tyske planen om å ta kontroll over norske myndigheter og kongehus. Den delen av den tyske invasjonsplanen gikk i vasken. Konge og regjering kom seg i sikkerhet, og ledet deretter den norske motstandskampen i eksil gjennom resten av krigen.

Aldri mer 9. april, har vi sagt, helt siden frigjøringen. Vi må ikke tillate oss å stå i samme situasjon som i 1940, at vi ikke er i stand til å forsvare oss når plutselige farer truer.

I dag, 80 år senere, står vi igjen i en alvorlig trusselsituasjon. En ny fiende banker på døren, denne gang et virus som er usynlig for det menneskelige øye. Det er en fiende vi må bekjempe med andre midler enn granater og torpedoer. Viruset må slås ned med såpe, karantenebestemmelser og personlig disiplin. Denne gangen er ikke kapitulasjon et alternativ. Til det er de menneskelige omkostningene for store.

Selv om vi ikke skal dra sammenligningen for langt, er det noen opplagte paralleller mellom krigsårene og vår tids koronakrise. Da statsminister Erna Solberg presenterte de omfattende koronatiltakene 12. mars la hun nettopp vekt på at dette var de mest inngripende tiltakene for det norske samfunnet i fredstid. Vi har ikke opplevd maken siden andre verdenskrig. Andre likheter er at vi må leve med reiserestriksjoner. At samfunnslivet går på sparebluss. At 17. maitogene ikke går. Vi har til og med opplevd rasjonering av legemidler.

Vi som har vokst opp med besteforeldre og foreldre med krigserfaring, har hørt mange historier. De fleste av dem handler om en mørk tid, om frykt. Krigen splittet Norge. Noen endte opp på feil side, hos fienden. Likevel handler mange historier om heltemot og samhold. Som folk hadde vi en felles fiende. I all elendighet og terror stod vi sammen. Jeg har hørt eldre mennesker uttrykke et savn etter dette samholdet. Kanskje oppstod det et vakuum etter krigen. Vi var så ivrige etter å gjenreise landet. Mange viktige krigshistorier ble oversett eller gikk i glemmeboka.

Lærte vi av 9. april? Er vi bedre rustet til å takle overfall og kriser?

Koronakrisen, og hvordan vi taklet den, vil bli gjenstand for nitid evaluering. Det vil bli reist kritiske spørsmål om vår beredskap. Det var knapphet på legemidler lenge for koronaen kom til landet. Hvorfor hadde vi ikke gjort noe med det? Rapporter fra kommuner og sykehus viser at vi heller ikke hadde tilstrekkelig med smittevernutstyr. Hvorfor har vi ikke store nok beredskapslagre når vi vet at globale pandemier oppstår med ujevne mellomrom?

På den andre siden virker det som om vår evne til å mobilisere er bedre i dag enn for 80 år siden. Selv om det tok noe tid før alvoret sank inn, har de resolutte tiltakene som ble satt inn 12. mars åpenbart hatt effekt. Hver smittet person bringer smitten videre til færre enn en ny person. Det er sannelig en prestasjon når vi vet hvor smittsom sykdommen er.

Denne utviklingen er ikke bare myndighetens fortjeneste. Det er deg og meg som har tvunget viruset tilbake. Vi vasker hender, holder avstand og avstår fra å gå på besøk til slekt og venner. Vi overholder de reglene som er satt. Det må vi fortsette med. Krigen mot viruset er bare i en innledende fase. Det blir et langvarig slag.

Paradoksalt nok kan koronatiltakene også skape samhold. Selv om virkemidlene handler om større avstand og mindre menneskelig kontakt, synes det som om tonen i både den offentlige og private samtalen har endret karakter. Vi spør hvordan andre har det, enten på trygg fysisk avstand eller via telefon og chat. Vi har kanskje blitt litt mer oppmerksomme på hverandre.

I likhet med andre verdenskrig sitter vi i samme båt, truet av en ytre fiende. I motsetning til verdenskrigen er ikke koronakrisen en en menneskeskapt krise. Den oppstod ved et uheldig sammentreff på et matmarked i Kina og ikke som et resultat av en maktsyk diktators onde hensikter. Det vil kanskje gjøre det lettere å håndtere opplevelsene og erfaringene også i ettertid.

Krigsgenerasjonen levde med traumer i mange tiår etter krigen. Forhåpentligvis vil koronagenerasjonen komme langt bedre ut av denne krisen.

På forsiden nå