Omsorg og politikk

Deltidsdebatten har rast denne våren. Erklærte feminister har stått mot de såkalte omsorgsfeministene og vært harde mot hverandres verdivalg og syn på hva som er viktige prioriteringer for et bedre liv for seg selv, barna og for samfunnet.

Saken oppdateres.

Det toppet seg da den nye LO-sjefen Gerd Kristiansen tråkket med elefantføtter inn i debatten og sa at kvinner gjemmer seg bak morsrollen når de velger deltidsjobb. For en del år siden var det motsatt; da var det de som valgte å jobbe fulltid som måtte rettferdiggjøre sine valg. Det interessante og tankevekkende er at det er blitt slik at begrepet «morsrolle» har blitt et negativt ladet ord i en del sammenhenger. Likeså begrepet omsorg. Likestillingsministeren fra SV uttalte at det ikke er like verdifullt å være hjemme med barn som å jobbe. Jeg forstår godt at mange reagerer. Det er en del som ikke vil akseptere at mål på hva som er «verdifullt» ensidig skal knyttes til lønn, pensjonsopptjening og karrieresprang.


Faktum er jo at kvinner jobber mye, og ikke minst så jobber småbarnsmødre oftere i fulltidsstillinger enn en del andre kvinner. Som med alt annet må man se dypt i tall og statistikker før man er så bombastisk som mange har vært i denne debatten. Det er gjerne de med høye utdannelser, meningsfulle jobber med mye autonomi og valgfrihet som uttaler seg hardest om dem som ønsker å bruke mer tid hjemme med småbarn og velge «myke» verdier i en periode.

Joda, det var mye kortere fødselspermisjoner før, fedre er mye mer på banen, og vi jobber «bare» 37,5 timer hver uke. Men samfunnet og arbeidslivet har endret seg, og færre har mor eller svigermor i nabohuset til å stille opp. Vi må ta innover oss at det er en grunn til at det har oppstått en stadig sterkere opinion som sier «stopp», og som ytrer at de ønsker å velge annerledes enn det myndighetene forteller oss er det mest verdifulle. Unge familier ønsker å finne de beste løsninger for seg. Vi kan godt latterliggjøre cupcakes-bloggerne og omsorgsfeministene, men det er gjerne farlig å undervurdere og ignorere slike strømninger.


Vi må se på hvordan samfunnet er lagt opp og om det finnes andre måter å måle et samfunns vellykkethet og kapital på enn BNP. En del mennesker, både kvinner og menn, faller av lasset i vårt effektive og polerte arbeidsliv og også privatliv.

Det ser jeg daglig som fastlege, og det er nettopp her vi finner en del av de «trøtte og slitne», som også har blitt mye omtalt i vår. Politikerne og Nav er sinte på oss leger som bruker denne sekkediagnosen i større grad enn før, og de mener at altfor mange sykmeldes uten grunn. Vi kan helt sikkert bli bedre, og det er viktig at folk ikke havner utenfor arbeidslivet lenger enn nødvendig. Men det er ikke alltid enkelt å være bombastisk når vi har en gråtende, sliten pasient foran oss, som er helt på felgen. Men at hun er så sliten skyldes gjerne ikke bare timene hun jobber, og man kan ikke bare skylde på samfunnets ytre krav. Folk har enorme krav til seg selv, livet og til hva de skal fylle det med. Før drømte folk om et lykkelig liv, nå forventer de å få det. Og her har vi en veldig viktig jobb å gjøre; å hjelpe folk til å realitetsorienteres, lære seg å finne sine grenser og kapasitet, og å prioritere.


Vi finner en del menn i denne gruppen også, men det er etter min mening forskjell på menn og kvinner i forhold til noe av dette, og mange kvinner kjenner nok på mer ansvar og omsorg omkring de «små» ting i hverdagen og livet, som kanskje ikke vises så godt, men som krever en del av dem.

Det er og blir forskjell på våre to kjønn, og det må gå an å jobbe for likeverd og likestilling uten å prøve å presse kvinner og menn inn i den samme trange formen. Virkemidler som fedrekvote og andre kvoteringer er viktig for å bevisstgjøre enda flere på at vi skal dele på byrdene og rettighetene. Men det er ikke bra når iveren etter å være politisk korrekt går over til å bli en stressor i manges liv.

kari.l.mogstad@gmail.com

På forsiden nå