Jeg er glad for at min datter hører like mye på musikk som jeg gjorde, selv om jeg er litt mindre glad i å høre på det samme som henne. Men det er mer enn musikkpreferansene som skiller vårt forhold til musikk.
Som liten satt jeg foran radioen og ventet på Ønskekonsertens to siste låter, som sammen med Ti i skuddet var det nærmeste jeg kom datidens pop og rock. Lykkelig var jeg da bestemor og bestefar fikk kabel-TV, hvor jeg kunne se timevis med musikkvideoer på Sky Channel. Sky ble erstattet av MTV, Ti i skuddet ble til P3, men internett har likevel ført med seg den største musikkomveltninga i mitt liv. For småpenger eller et tastetrykk kan vi lytte til alt vi måtte drømme om og mer til, bokstavelig talt. Av de 20 millioner låtene som ligger på Spotify, så har fire millioner av dem aldri blitt spilt en eneste gang. På Youtube kan jeg se konsertopptak fra i går, eller fra 80-tallet for den del, selv om sjarmen ikke er helt den samme.
Men det er ikke bare tilgjengeligheten som er endret. Der jeg har brukt mye av min oppvekst på å bla i kassetter og kjøpe CD-plater, har min datter aldri vært i en platebutikk. Nå må det sies at det knapt finnes platebutikker lenger. Men dagens tilgjengelighet lærer oss også at musikk ikke koster. At den er overalt og så godt som gratis.
Ingen kjøper plater lenger heller. Da Iron Maiden-vokalist Bruce Dickinson gjestet Trondheim denne uka, fortalte han hvordan internett har endret deres arbeidshverdag. Tidligere finansierte de turneer og konserter gjennom platesalg. I dag er det slik at pengene ligger i konserter og T-skjortesalg, som igjen finansierer plateutgivelsene. Folk betaler skamløst mye for øl, men vil ikke betale for musikk. Derfor har forretningsmennene i Iron Maiden like godt produsert sitt eget øl, så tjener de i det minste penger på det.
For oss som elsker konserter er det gode nyheter at artistene må oftere ut på veien. Men produksjon av ny musikk må uansett være bærebjelken i artistenes virksomhet, om man ikke skal ende opp som omreisende karaokeband. Talking Heads-vokalist David Byrne langet nylig ut mot strømmetjenester som Spotify og Youtube. Internett vil suge alt kreativt innhold ut av verden, var hans noe dystre spådom. Han viste til at selv om Daft Punks monsterhit Get Lucky passerte 104 millioner avspillinger på Spotify, ga dette duoen skarve 77 000 kroner hver i inntekt. Ikke akkurat all verden å leve av, enda mindre å leve et superstjerneliv av.
Byrne er, som en rekke andre artister, tvilende til om strømmetjenester er bærekraftig når det gjelder å opprettholde kreativt arbeid. Dette gjelder for så vidt ikke bare musikk, men også andre kunstarter som film og litteratur. Han håper at artister og kunstnere vil stoppe opp og tenke seg om, før de gir fra seg sin kulturarv.
Musikkbransjen er i endring,og man må tjene pengene på andre måter. Samtidig er det verdt å spørre seg om gratis eller billig strømming er slik vi vil høre på musikk eller se på tv og filmer i framtida. Jeg kan ikke lenger forestille meg et liv uten Wimp og Spotify. Men jeg tenker at det er viktigere enn noen gang å betale for gode musikkopplevelser, store som små. Det kostet meg en tusenlapp å se Rolling Stones i Hyde Park og en tohundrelapp å se Johndoe på Blæst. Opplevelsene var i seg selv verdt hver øre, men det er en verdifull bieffekt om billettene også setter artistene i stand til å utvikle musikken sin videre.