FNs klimapanel har lagt frem nye rapporter som skrur bekymringsnivået over global oppvarming enda noen hakk i været. Temperaturen på kloden fortsetter å stige, med alvorlige konsekvenser for mat- og vannforsyning. Ifølge klimapanelet må vi få en rask omstilling til fornybare energikilder, men også redusere forbruket. Fortsatt bruk av fossil energi kan bare forsvares gjennom karbonfangst og lagring.
Rapportene er overbevisende, anbefalingene tydelige, og trusselen ved ikke å handle åpenbar. Men hva så? Dessverre er tempoet lavt. Kanskje er verden blitt for komplisert? Infrastrukturen for energiforsyning er noe av det mest innfløkte mennesket har konstruert, og tregheten i systemet er kolossal. I tillegg er prioriteringene så infiltrert i internasjonal storpolitikk at handlingsrommet blir marginalt. Klima er viktig, men det er også maktbalanse, forsyningssikkerhet og økonomi.
Miljøbevegelsen, med støtte fra Det internasjonale energibyrået (IEA), argumenterer for at Norge må la tre fjerdedeler av petroleumsressursene ligge i bakken. Klimaet tåler ikke at vi tar dem ut. Statoil-sjef Helge Lund svarer i en kronikk i Dagens Næringsliv at norsk gass kan hjelpe Europa til å nå sine klimamål, fordi gass gir mindre CO2-utslipp enn kull. Eksporten av norsk gass kan følgelig økes. Miljøstiftelsen Cicero bekrefter det positive bidraget fra norsk gass på kort sikt.
Europas økonomiske lokomotiv, Tyskland, er i tenkeboksen. Tyskerne iverksatte en imponerende satsing på solenergi som fikk CO2-utslippene ned. Men så øker importen av billig kull fra USA, som gir økte utslipp. USA kan smykke seg med reduserte utslipp på grunn av overgangen til skifergass, og dumper kullet i Europa. Dessverre for Norge – og klimaet – blir norsk gass taperen.
Amerikanernes prioriteringer er ikke motivert av klimaet. Bak ligger et overordnet mål om å bli selvforsynt på energi. Altfor lenge har USA vært avhengig av å importere olje og gass fra utrivelige regimer i Sør-Amerika og Midt-Østen. Folk som Chavez og Ahmadinejad har vært trøblete å forholde seg til. Desto bedre at skifergassen dukket opp, nærmest som troll av eske. Så får folk heller leve med risikoen for at produksjonen forurenser grunnvannet.
Både skifergass og kull mottas med åpne armer i Japan. Der reverseres satsingen på kjernekraft som følge av Fukushima-ulykken. Trusselen om radioaktiv stråling går ned, mens CO2-utslippene går opp.
Som om ikke dette er nok, invaderer russerne Krim-halvøya. Landene i vest reiser bust og diskuterer mottrekk. Nei til kjøp av russisk gass vil åpenbart svi på pungen i Kreml. Men i så fall må russiske leveranser erstattes med andre, for eksempel norsk gass, som betyr at Norge likevel ikke kan la tre fjerdedeler av ressursene bli i bakken.
Henger du med?
Klimaforliket i Stortinget satte et mål om klimanøytralitet for Norge i 2030. Det krever en storstilt satsing på fornybar energi, energieffektivisering i bygninger, reduserte utslipp fra transportsektoren, og rensing og lagring av fem-ti millioner tonn CO2 fra oljerelatert og annen industriell virksomhet. Ifølge Klimadirektoratet ligger vi åtte millioner tonn bak skjema i forhold til delmålene for 2020.
Som storprodusent av olje og gass må Norge trå varsomt i klimadebatten. Det er krevende å kritisere andres bruk av fossil energi, samtidig som vi promoterer eksport av norsk gass. Hvis vi heller ikke klarer å gjøre noe med egne utslipp, står vi lagelig til for hogg. Storstilt satsing på karbonfangst og lagring er det eneste som kan legitimere fortsatt petroleumsvirksomhet i klimasammenheng.
Den internasjonale maktpolitikken klarer ikke Norge å gjøre så mye med. Den lever sitt eget liv. Når de store slåss blir små nasjoner henvist til tribunen. Men vi kan feie for egen dør. Skal klimatrusselen avverges må noen ressurssterke land gå foran. Og i klimasammenheng er Norge et ressurssterkt land.