Kronikk tirsdag 03.03. 2009

«Look to Trøndelag»

Partene i næringslivet må gå nye veier for å videreutvikle den norske samarbeidsmodellen som en konkurransekraft. Siemens i Trondheim er et godt eksempel.

Saken oppdateres.

Gjennom hundre år har Siemens vært en av de store arbeidsplassene for Trondheim og Trøndelag, og det har vært hundre år med både oppturer og nedturer. I dag står særlig Kraftelektronikksenteret eller Power Electronic Centre (PEC) frem som et område Siemens ønsker å satse på, ved at det er gitt en rolle som globalt senter innen Siemens olje og gass. Miljøet på Sluppen har med dette fått ansvaret for å utvikle prototyper for dypvannsbaserte energiløsninger for olje- og gassenheter over hele kloden. Disse løsningene har også anvendelsesområder på andre områder som for eksempel energisparende fremdriftssystemer for skip.





Én viktig årsak til denne siste oppturen er kvalitetene og det økende omfanget på det vi kaller partsamarbeidet i Siemens Trondheim. Med «partssamarbeid» mener vi her bedriftens totale ferdigheter i kommunikasjon og samarbeid på tvers av nivåer, avdelinger, fag, funksjoner, posisjoner og interesser. Godt partssamarbeid gir konkurransekraft innen både drift og innovasjonsarbeid fordi organisasjonen blir raskere, smartere og lærende. De ulike fagenhetene i Siemens ser hverandre og samarbeider godt. Gjennom partssamarbeidet har vi utviklet samhandling som har bidratt til at Siemens moderselskap ser til Trondheim.

Dette sterkstrømsmiljøet har siden slutten av 60-tallet bygget opp et forsknings- og utviklingsmiljø av produkter innen kraftelektronikk, som etter hvert har fått en strategisk viktig betydning for Siemens’ globale virksomhet. Miljøet var truet i flere runder på nittitallet og senest i 2001 ved at deler av skipsmiljøet lå i fare for å bli betydelig svekket. I denne situasjonen ble alle ressurser mobilisert for å finne frem og dernest selge inn mot sentral ledelse hva som var kjernekompetansen i dette Siemensmiljøet i Norge.



Perioden fra 2001 til godt ut i 2004 var vanskelig for norsk industri og også for Siemens. De tillitsvalgte ønsket i denne perioden ikke bare å ha sterk fokus på «low hanging fruits», men også styrke fokus på grunnleggende rammevilkår. En av analysene fra denne perioden var at den industrien vi representerer lever av prosjekt eller skreddersøm. Opplæringsfokuset i en prosjektorganisasjon må være annerledes enn i en serie,- eller prosessorganisasjon. Produktivitetstenkingen må baseres i større grad ut fra hvordan organisasjonen kan kommunisere og samarbeide best mulig på tvers av faggrupper. Det er videreutvikling av organisasjonens ansvarskompetanse som styrker vår konkurranseevne ytterligere.

Mobiliseringen nyttet, og de tillitsvalgtes organisasjoner bidro til å overbevise vår toppledelse om at dette miljøet var mer komplekst sammensatt.



Tillitsvalgte har også utfordret bedriften gjennom mange år til å gå tettere og åpnere inn i nettverk med andre og til å styrke samarbeid med forskningsinstitusjoner som NTNU og Sintef. Siemens PEC har gjennom flere år valgt å jobbe aktivt med å bli god på lokalt partsamarbeid og har øket bevissthet rundt samarbeide med forskningsmiljø og andre industrielle miljø.

Det tradisjonelle partssamarbeidet oppfattes gjerne som lønnsforhandlinger og konflikthåndtering. Dette er selvfølgelig riktig og viktig. En mindre kjent kvalitet ved partene i norsk arbeidsliv, er at de ofte samarbeider godt om verdiskaping og innovasjon i egen bedrift. Utgangspunktet for tillitsvalgtes arbeidsområde er lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene. Mens lønn avgjøres på et par møter i løpet av våren består resten av året for en tillitsvalgt i å jobbe med strategiske prosesser rundt utvikling av en sikker og interessant virksomhet. Dette betrakter mange tillitsvalgte i dag som det aller viktigste arbeidsvilkåret for medlemmene. Det engasjementet ansatte og deres organisasjoner har for virksomheten sammen med den bedriftskompetanse dette representerer skal ikke undervurderes og det ligger godt til rette for å utnytte den i enda større grad innenfor den norske samarbeidsmodellen. Dette er lite reflektert både innen utdanning av ledelse og tillitsvalgte og det er også lite reflektert når forsknings- og utviklingsmidler tildeles.





En sentral utfordring i Norge er å bygge opp og styrke en landbasert industri som samtidig tar tak i de globale utfordringene. Disse utfordringene har vært sentrale i utviklingen av Siemens i Norge særlig de siste 10 årene. I utgangspunktet var ikke de tillitsvalgte eller de ansatte med i strategiprosessene. Gjennom våre fagorganisasjoner er det sterkt fokus på styrking av næringspolitiske virkemiddel, da er det like naturlig å være involvert i bedriftens strategiarbeid.

Viktige beslutninger som for eksempel en bedrifts fremtid må ikke overlates til eiere og toppledelse alene. Her er det viktig at hele organisasjonen kjenner utfordringene slik at de derved også kan bidra til å gjøre det som trengs for å oppnå målene. Spissformulert kan vi si at strategisk ledelse er for viktig til at den kan overlates til ledelsen alene.



Den tilliten som er bygget opp gjennom mange år fra begge parter kommer til nytte i kritiske situasjoner. Dette prosjektet har hovedfokus på å utfordre partene i arbeidslivet både regionalt og på virksomhetsnivå til å videreutvikle partenes totale ledelseskompetanse i en virksomhet. Dette har også vært prosjektmålet for et forskningsprosjekt mellom LO, NHO, Sintef og fire virksomheter i Trøndelag. Foruten Siemens PEC i Trondheim har Teennes ASA Trondheim, Elkem Thamshavn og Aker Solutions, Verdal deltatt i dette prosjektet. Konklusjonen vår er klar: Partene i næringslivet må gå nye veier for å videreutvikle den norske samarbeidsmodellen som en konkurransekraft.

roy.lund@siemens.com





 
 
 
 
På forsiden nå