Kronikk, onsdag 25. januar 2012

Stol på klimaforskerne

Du har kanskje lagt merke til det. Vi er midt i et drama menneskeheten aldri har sett maken til. Vi er i antropocen.

Saken oppdateres.

En tidsalder da mennesket for første gang i historien har teknologi til å utarme og ødelegge sitt eget livsmiljø.

Antropocen startet for alvor med den industrielle revolusjonen, med maskiner som får energi fra å brenne kull, olje og gass – såkalte fossile energikilder, men som samtidig forurenser og påvirker jordas atmosfære sammen en rekke andre menneskeskapte gasser.

Det er forskerne og teknologien som har brakt oss inn i antropocen. Teknologien har ofte vist seg å være et «tveegget sverd», som kan brukes til både godt og vondt, og gjerne er litt uforutsigbar. Derfor både elsker, frykter og hater vi forskerne og teknologien på samme tid.

I antropocen tvinges næringsliv og politikere mer og mer til å basere beslutninger på forskning. Dermed oppstår det en intens maktkamp. Politikerne føler at de taper terreng. Stadig oftere opplever vi at næringsliv og politikere forsøker å undertrykke forskningsresultater som ikke støtter deres sak.

Det er ikke lenge siden (1971) at forskeren James Lovelock tilfeldigvis oppdaget at freon (klorfluorkarbon) fra kjøleskap og frysere var i ferd med å ødelegge denne viktige delen av atmosfæren, som beskytter livet på jorda mot UV-stråling. I 1988 fikk vi Montreal-protokollen som delvis reddet ozonlaget (Det er ennå ikke helt restituert). I tida mellom 1972 og 1988 kjempet næringsliv (blant andre DuPont) og vitenskapsfornektende politikere mot at freon skulle byttes ut med andre, ufarlige stoffer. Heldigvis seiret forskerne til slutt, og Bush ble tvunget til å undertegne. Flaks!

Det har gått over tretti år siden forskerne begynte å advare mot opphopning av klimagasser i jordatmosfæren med fare for global oppvarming. Siden har det grodd frem en tverrfaglig vitenskap – klimaforskning. Jobben går ut på å forstå sammenhengen mellom alle de faktorene som påvirker klimaet på jorda. Store forskningsmiljø over hele kloden er involvert. Heldigvis har vi datamaskiner (også de utviklet av forskere) – til å lage såkalte klimamodeller. Uten datamaskinene hadde det ikke vært mulig. Flaks!

For hver dag som går, blir klimamodellene bedre. Om noen tiår vil vi vite, ikke tro. Men har vi tid til å vente til alle klimaforskerne er helt enige (noe de trolig aldri vil bli, uenighet er jo forskningens metode) før vi handler?

Har du forresten lagt merke til at de fleste klimafornekterne nå har blitt klimaskeptikere?

Det er snart ingen som benekter at vi det skjer en global oppvarming. I stedet hevder de at «jorda har jo alltid hatt naturlige klimasvingninger».

Reaksjonsmønsteret er høyst forståelig. Innerst inne er vi alle klimaskeptikere. Det er ingen som ønsker en menneskeskapt klimaendring. Vår sivilisasjon, med den høye materielle levestandarden, er helt avhengig av de fossile energikildene. Selvsagt stritter vi imot! Og de som lever best av fossile energikilder, kjemper selvsagt mest imot. Ingen vil ha radikale omstillinger, ingen vil kutte forbruket, ingen vil ta på seg skylda. I en slik situasjon er det lett å klandre forskerne, som bringer de dårlige nyhetene.

Det er imidlertid bare å innse det – klimamodellering er ikke en sak for politikere, næringsliv eller for folk flest. Jo visst er det spennende og interessant å delta i diskusjoner om solaktivitetens og skydekkets betydning for klimaet, men så lenge vi ikke ser helheten, klimamodellene som tar sikte på å simulere hele økosystemet vårt, blir det bare kvasivitenskap og patetisk amatørisme.

Klimamodellering er en sak for høyt spesialiserte forskerne. Det verste næringsliv og politikere kan gjøre i dagens situasjon, er å kutte i budsjettene til klimaforskerne, spre mistillit til dem, støtte dumme konspirasjonsteorier etc. Da tar det bare enda lengre tid før vi vet. Vi har ikke noe valg. Vi må stole på klimaforskerne, rett og slett fordi vi ikke har noen andre å stole på.

Klimaendringer betyr ikke jordas eller menneskehetens undergang. Vi vil bli tvunget til omstilling, men det vil trolig ikke skje før virkeligheten, den nådeløse naturen, for alvor banker på døra, og likene og klimaflyktningene dynger seg opp på trappa vår.

Pr. i dag opplever vi rett og slett ikke klimatrusselen som reell. Kommer den for tidlig i menneskehetens utvikling? Selv om vi innbiller oss at vi er «moderne», lever vi vitenskapelig sett trolig i en mørk middelalder. Vi tenker for kortsiktig, vi er for griske, vi er ikke kloke nok, vi er for uenige, for dårlig organiserte til å møte klimatrusselen på en effektiv måte.

Å avlyse en global, olje- og kullbasert vekstøkonomi bare på grunn av litt styggevær, noen grader varmere i 2050 og et (riktignok stadig surere) hav, som hittil bare har steget bare noen millimeter?

«Føre var-prinsippet», sier du? Pytt sann, gi gass, livet går videre!

 
På forsiden nå