Kronikk, fredag 3. februar 2012

Et farlig tomrom

Fylkesordfører i Sør-Trønderlag, Tore O. Sandvik, uttalte at Norge «ikke kan være et land hvor kampfly patruljerer og overvåker våre grenser.»

Saken oppdateres.

Han hevder dette vil bli oppfattet som en dramatisk opptrapping av den militære tilstedeværelsen i nord. Dette til tross for at vi allerede har den tilstedeværelsen. Sandvik lar sine vikarierende motiv skinne igjennom, men lettbent retorikk kan vanskelig konkurrere med realiteter når beslutninger skal tas.



USA tar stadig en større del av den finansielle byrde for Nato-samarbeidet, så mye som 75 prosent av alliansens virksomhet hviler på amerikanske skuldre. Dette skyldes naturligvis mye engasjementet i Afghanistan, men er også et uttrykk for de massive kuttene EU-landene foretar. Da Nato erklærte sitt nye strategiske konsept høsten 2010, bar det på mange måter preg av en allianse på defensiven.



«Out of area operations», som Afghanistan, er fortsatt definert som en del av artikkel 5, men forsvaret av alliansens nærområder ble presisert som Natos primæroppgave. Dette er et uttrykk for EU-landenes vilje til å prioritere forsvar i stadig mer anstrengte statsfinanser. Amerikanerne på sin side kan naturligvis ikke bære Nato alene. Og nettopp fokuset på egne nærområder og et fravær av en eksistensiell trussel gir lille Norge en større del av en totalt sett mindre oppgave. Vi må verne om klodens nye «hot spot» – nordområdene.



Hvis amerikanerne mister troen på Nato og ikke lenger ser verdien av alliansen, vil den i praksis være død. Det er derfor i Norges sikkerhetspolitiske interesse å overholde våre nærområdeforpliktelser – de er primært konsentrert i nord utenfor Ørlands operasjonelle rekkevidde. Hvordan Ørlands forkjempere ut fra dette kan konkluderer med at deres alternativ er best for Nato, er vanskelig å få øye på.



F-35 er et teknologisk svært avansert våpensystem som representerer et ledd i overgangen til et nettverksbasert forsvar. Det vil ivareta mange av funksjonene til flere av dagens systemer og plattformer. Blant annet vil to F-35 ved overflyvning til sydspissen av Svalbard innhente overvåkningsdata for omtrent hele det norske suverenitetsområdet i Barentshavet.



F-35 er tiltenkt en sentral rolle i norsk territorial suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og overvåking. Dagens trusselbilde bærer preg av sannsynlige scenarier med kort varslingstid, klartid og varighet, høy intensitet, begrenset styrkeinnsats og liten geografisk utstrekning. I dette bildet er det nordområdene som utpeker seg som mest utsatt.



Fra Bodø produseres det i dag 6000 timer tilstedeværelse i luftrommet i nord. Legger regjeringen ned Bodø vil denne tilstedeværelse opphøre og et sikkerhetspolitisk tomrom vil bli etterlatt. Signalet til giganter som Kina og Russland vil være svært uheldig. Langt verre er det at også USA og Nato, vil bli etterlatt med et inntrykk av at Norge ikke opprettholder alliansens nærområdeforpliktelser.



Det rent politiske konfliktstoffet som kan utløse en væpnet konflikt, er primært i sjø- og luftrommet. Kystvakten utgjør en viktig del av den daglige tilstedeværelse til havs. F-35 vil, som F-16 i dag, være avgjørende for å opprettholde en høyest mulig terskel mot væpnede konflikter i og fra luftrommet. Dette krever stående styrker i det nærområde de skal forsvare. Da vil det fremstå sikkerhetspolitisk svært besynderlig om Regjeringen velger å legge alle kampfly på Ørland, hvorfra det ikke er operasjonell rekkevidde til primærområdene.



Forsvarssjefen foreslår at F-35 utelukkende skal fungere i nord gjennom et deployeringskonsept, hvor en flytter styrker etter behov til det aktuelle området. Dette har en åpenbar sikkerhetspolitisk svakhet i seg. Skulle for eksempel Kystvakten ikke lenger oppfattes som et reelt uttrykk for norske interesser, og at en derfra deployerer et antall kampfly i nord, vil dette bli oppfattet som en eskalering. Norge vil aldri være tjent med å stille seg slik at forsvarsstrukturen krever at vi senker terskelen for hva andre, og større, nasjoner oppfatter som legitim bruk av militærmakt.



Utviklingen av forsvaret går hele tiden i retning av kvalitativt – å bli bedre, og kvantitativt – ved å bli mindre i størrelse. Våpensystemene består av svært avansert og kostnadskrevende teknologi. Dette gjør at det blir vanskelig for små nasjoner som Norge å opprettholde alle nødvendige våpensystemer uten at de blir for små (kritisk masse) til å fungere operativt. Løsningen er interoperabilitet. I dag praktiserer flystasjonene i Bodø interoperatible samøving med det svenske og finske flyvåpnet. Bare i år er det lagt opp til 82 dager med slike øvelser. Dette vil ikke kunne videreføres fra Ørland.



Disse interoperatible øvelsene er en sikkerhetspolitisk styrke. At tre land kan operere integrert som ett luftvåpen, øker terskelen for væpnede fremstøt utenfra. For Norge og Norden er slike forsvarssamarbeid avgjørende for nasjonenes sikkerhet i fremtiden. Tømmer en nordområdene for kampfly vil også denne substansielle sikkerhetsfaktoren forsvinne. At Sandvik hevder at denne tilstedeværelsen utgjør en trussel, vitner om at hans distriktspolitiske vyer strekker seg lengre enn hans sikkerhetspolitiske kunnskaper.



Det bør ikke være politikerne og forsvaret som avgjøre hvordan forsvaret skal se ut, det bør det være utviklingen som gjør. Utviklingen sier nord.



























 
På forsiden nå