Fripenn, lørdag 18. februar 2012

De umoralske fattige

Akkurat når det europeiske prosjektet har gått på et gresk skjær, kommer en bok som hevder at også det amerikanske prosjektet revner. Og begge deler skyldes de fattiges umoral.

Saken oppdateres.

Charles Murray er en djevel med statistikker. I tidligere bøker har han forsøkt å vise hvordan intelligens er såpass ujevnt fordelt mellom rasene at det er mer eller mindre naturgitt at de hvite styrer USA mens de svarte for en stor del sitter i fengsel («The Bell Curve», 1994).

Nå vekker den 69 år gamle liberalistiske statsviteren oppsikt med en bok som hevder at USA har fått en økende hvit underklasse som er fattig og ulykkelig fordi den har sviktet forfedrenes moral, mens en stadig rikere og mer isolert hvit elite lykkes nettopp fordi den er så dydig.

«Coming Apart. The State of White America 1960-2010» ligger høyt på bestselgerlistene, og det er knapt en amerikansk spaltist som ikke har kommentert boken. De fleste er enige om at Murray har satt sin kraftige pekefinger på et særdeles ømt punkt: Mulighetenes land er blitt ulikhetenes land.

I 1960, den gang vi alle var forelsket i Amerika, fantes det en felles kultur som forente fattig og rik, så lenge begge var hvite. I 1960 giftet fattige hvite seg like ofte som rike, og skilte seg like sjeldent. Barn født utenfor ekteskap var et særsyn i begge grupper. Kriminaliteten var lav både i villastrøkene og de enklere arbeiderbydelene. Hver søndag dro ni av ti til kirke, enten de kjørte Cadillac eller en enkel Ford.

50 år senere lever de to gruppene på hver sin klode, eller i hvert fall med hvert sitt postnummer. Murray har synliggjort statistikkene ved å skape to fiktive bydeler: Belmont for de rike, Fishtown for de fattige. I Belmont er 83 prosent fortsatt gift, mot 48 prosent i Fishtown. Seks prosent av barna i Belmont fødes utenfor ekteskap, mot 44 prosent i Fishtown. Mens Belmont er like trygg som før, er kriminaliteten femdoblet i Fishtown.

Murray har to forklaringer på denne splittelsen: Intelligens og dyd. Det er de intelligente som klarer seg best i et meritokrati som USA. Fordi de rike og vellykkete lever i gettoer, formerer de seg med hverandre og forsterker dermed den genetiske fordelen de allerede har. Samtidig holder de seg til det Murray omtaler som landets fire grunnleggende dyder («founding virtues»). De arbeider hardt, de tror på Gud, de er ærlige og de danner stabile kjernefamilier.

Liberale skribenter som Nicholas Kristof, Joan Walsh og Paul Krugman prøver å forklare Murray at det er omvendt, at den hvite underklassen ikke er arbeidsledig fordi folk skiller seg, men at de skiller seg fordi de er arbeidsledige.

Her passer det å gå over til å snakke gresk. Eller tysk. Som vi vet fra de siste månedenes europeiske diskurs, er grekerne late mens tyskerne er dydige praktikanter av den protestantiske arbeidsmoral. Aten er Fishtown, Belmont er en bydel i Berlin.

Også finner, svensker og nederlendere, som alle har til smør på maten, har blandet seg inn i kritikken av de udugelige grekerne: De betaler ikke skatt, og kan takke seg selv. Det nytter ikke å sitte på rumpa på de pittoreske blå stolene, spytte i grusen og tro at tyskerne skal betale de fete pensjonene deres. I stedet bør Mikis og Evangelos komme seg i arbeid og si som ærlige folk gjør: Mas fernete ton logariasmo, parakalo? Kan vi få regningen, takk?

Nå er regningen presentert i Aten av sinte folk fra Brussel, og grekerne innser at de ikke har penger nok til å betale. Så hva skal de gjøre, ta oppvasken?

Konsulentselskapet McKinsey, som ikke var tilsuttet det greske kommunistpartiet sist jeg sjekket, hevder at den greske økonomien lider av to grunnleggende problem: Sysselsettingsgraden er den laveste i Europa (delvis fordi så mange ivaretar den tradisjonelle kjernefamilien hvor mor er hjemme). Dessuten er de grekere som faktisk arbeider, langt mindre produktive enn andre europeere. Den lave produktiviteten skyldes ikke latskap. I følge McKinsey arbeider de grekerne som har arbeid, hardere enn alle andre europeere, men næringsstrukturen er feil. Med andre ord: Det går an å være dydig og likevel mislykkes, hvis rammebetingelsene er elendige.

Murray viser, med bratte kurver og fikse tabeller, at gifte menn arbeider hardere enn ugifte. Av dette trekker han den konklusjon at ekteskap stimulerer en mann til å stå på i sitt ansikts sved. I Fishtown vet de derimot at langvarig mangel på arbeid saktens kan få et ekteskap til å skrante. I Detroit og Flint sluttet folk å gifte seg da bilindustrien kollapset og det ikke lenger var arbeid å få.

Selv konservative deltakere i den amerikanske debatten erkjenner at krisen i arbeiderklassen er USAs største nasjonale problem, og de liberale er ikke alene om å advare mot holdningene på Wall Street, hvor grådighet regnes som selve urdyden.

Charles Murray er derimot en slags moderne sosialdarwinist som hevder at «den nye overklassen er skapt av krefter ingen har skylden for. Hjernens økonomiske verdi på markedet vil fortsette å øke uansett hva man gjør, og de mest vellykkete i hver generasjon vil gifte seg med hverandre uansett». Dessverre er den nye og dydige overklassen ikke flink nok til å lære som den lever. De rike burde ikke skamme seg for å fortelle de fattige at de må ta seg sammen.

«Gifte, velutdannete mennesker som arbeider hardt og som samvittighetsfullt oppdrar sine barn, bør ikke nøle med å gi uttrykk for sin misnøye med dem som bryter disse normene», skriver Murray.

Angela Merkel kunne ikke sagt det bedre.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på twitter.com/svelle

 
 
På forsiden nå