Med de gode grepene kan veksten gi oss bedre by å bo i. Med ingen eller dårlige grep, kan mye gå galt.
I løpet av de åtte årene frem til 2020 kan vi bli 25000 flere innbyggere i Trondheim. Det betyr at vi trenger flere skoler, flere boliger, flere veier og parkeringsplasser, flere sykesenger. Ja, mer av det meste.
Hvordan skal vi klare å henge med i veksten? Vil vi som bor her allerede og de som kommer, oppleve Trondheim som en like god by som den er nå?
Dette er tema for en større reportasjeserie, «Trondheim 2020», som for tiden går i Adresseavisen.
Trondheim har i det siste tiåret opplevd en vekst som vi må tilbake til 60-årene for å finne maken til. Den gang var det både store fødselstall og stor tilflytting fra distriktene. Etter kommunesammenslåingen i 1964, vokste byen med omtrent 2500 innbyggere hvert år. På 80-tallet stagnerte veksten, mens nabokommunene vokste. Enkelte år var det til og med nedgang i folketallet. Prognosene for årene som kommer varsler rekordvekst på rundt 3000 i året.
Men hvis du tror at veksten først og fremst skyldes kvinner i kø på fødeklinikken og en strøm av flyttebiler til byen fra trønderske utkantbygder, tar du feil. Det er riktig at vi har et bra fødselsoverskudd, men det største bidraget til folkeveksten er innvandring.
Selv om det i fjor flyttet rundt 8000 personer til Trondheim fra andre kanter av Trøndelag og Norge, var det omtrent like mange som forlot byen. Nettoen ble bare 53. Samtidig var netto innvandring på hele 1711 personer.
Flytteoverskuddet fra utlandet var med andre ord mer enn tretti ganger større enn det norske og er dermed det viktigste bidraget til at Trondheims innbyggertall vokser så raskt. Denne trenden har vi sett de siste fem årene. De største gruppene innvandrere kommer fra det gamle Øst-Europa og Asia, ved siden av Sverige og resten av Europa. Dette gir oss god tilførsel av nødvendig arbeidskraft, men også ekstra utfordringer med tilpasning og integrering av folk som verken kjenner språk eller kultur og koder.
Med gjennomtenkte tiltak kan vi håpe at denne strømmen av nye byboere blir like problemfri som den stort sett har vært til nå.
Uansett bakgrunn, byens innbyggere trenger et sted å bo. Hvordan skal vi skaffe nok boliger til 3000 nye innbyggere hvert år? Må vi ofre de siste restene av matjord innenfor kommunegrensen eller lage boligfelt rundt Baklidammen og opp mot Geitfjellet?
Nei, det er ikke nødvendig. Fornuftig nok har politikerne lagt opp til at vi skal bygge i områder som allerede er bebygd. Fortetting er ikke konfliktfritt, men potensialet er overraskende stort.
I utbyggingsrusen etter 1964, da byen plutselig kunne boltre seg i en overflod av mulige boligtomter, ble det bygd nye bydeler i alle retninger, oftest på landbruksjord. Dermed fikk vi en bilbasert by med store avstander og en meget krevende infrastruktur.
I de siste tiårene har fortetting vært slagordet. De nye boligene skal fortrinnsvis bygges mellom de gamle, der det finnes skoler, butikker, bussruter og arbeidsplasser. En skulle tro at dette potensialet er i ferd med å bli oppbrukt, men det er ikke tilfellet.
Det er plass til hele 60 000 nye boliger ved hjelp av fortetting! Det viser en beregning kommunen har gjort. Dette er både såkalt eplehagefortetting innenfor eksisterende boligområder, og boligbygging på områder som før ble brukt til noe annet. Lilleby smelteverk er et eksempel på det siste. Her vil det om ikke altfor lenge komme mellom 1500 og 2000 nye boliger. Tempe og Nyhavna er andre eksempler på områder som vil få eller kan få et stort antall nye boliger.
Ingen vil tvinge deg til å slippe boligbyggere til i hagen din, men du må være forberedt på at det popper opp nye flermannsboliger i nabolaget. Hvis du synes det blir for tett, kan du trøste deg med at i Oslo bor folk dobbelt så tett – og i København dobbelt så tett som i Oslo!
På dette området er politikerne på talefot med innbyggerne. En undersøkelse som er gjengitt i dagens utgave av Adresseavisen, viser at tre av fire trondhjemmere foretrekker fortetting framfor utbygging av friluftsområder og dyrket mark. Kommunens arealplanlegging legger riktig nok opp til at det også bygges på de mest inneklemte kornåkrene, men det er ikke her volumet kommer.
Trondheim har nok tomter, men i flere år har det tilsynelatende skortet på byggeiveren. Finanskrisen skremte utbyggerne. Det har igjen ført til galopperende boligpriser og trøbbel for unge boligkjøpere med liten egenkapital.
I virkeligheten har utviklingen allerede snudd. For tiden bygges det for fullt, særlig i de østlige delene av byen. I fjor ble det igangsatt 1500 nye boliger, og hittil i år er det gitt tillatelse til 1000 nye enheter. Utbyggingen er dermed langt på vei i takt med folketilveksten. Spørsmålet er imidlertid om boligene bygges til den prisen, standarden og beliggenheten som er mest etterspurt.
Det er også grunn til å minne om tre viktige krav til god boligutvikling: For det første må ikke profitthensyn få lov til å sette til side kvalitetskrav. Vi må ikke bygge fremtidens slum. For det andre må kravene til god energiutnyttelse innskjerpes. For det tredje må vi ikke, i iveren etter å bygge flest mulig nye boliger, kaste vrak på byens bygningshistoriske arv.
Men flere boliger er ikke nok. Folk trenger også barnehager, skoler, idrettsanlegg, butikker og legekontorer. I årene etter 2025 blir dessuten den tallrike etterkrigsgenerasjonen 80 år og vil få bruk for langt flere sykehjemsplasser enn vi har i dag.
Som avisen nylig har omtalt, byens skoler er allerede fulle. For å holde tritt med elevtilgangen, må det bygges én ny skole hvert år.
Å omforme bilbyen Trondheim er et av de viktigste grepene kommunens planleggere og folkevalgte kan gjøre. Ikke slik å forstå at bilen skal vekk, den er kommet for å bli. Men med 200 000 innbyggere, blir det altfor krevende å bygge ut veiene slik at alle kan kjøre hvor de vil, når de vil.
Allerede nå ser vi konturene av en nødvendig og vellykket omforming gjennom miljøpakken. Busstilbudet er blitt mye bedre, og stadig flere reiser kollektivt. Biltrafikken blir ledet til nye og effektive avlastningsveier med tunneler og planfrie kryss. Samtidig blir gater i sentrum og boligområder gjort mindre attraktive for bilisten. Parkering i byens randsoner med effektive matebusser inn til arbeidsplassene vil forhåpentligvis tvinge seg frem.
Mulighetene for å sykle til jobben begynner også å ligne noe som kan bli bra. Stadig flere gjør det. Står du og stanger i morgenkøen ved Sluppen bru, ser du at syklistene kommer i lange kolonner og at det kan passere et tjuetall av dem når de får grønt lys. Hver syklist er én bil mindre foran oss i køen, tenker vi som kanskje også ville ha nøyd oss med to hjul dersom tiltakene var enda bedre.
Flere mennesker i byen innebærer større kundegrunnlag for alle som driver butikk, større publikum til konserter og forestillinger og i neste omgang et større og mer variert tilbud av både kommers og kultur.
Flere folk er mer liv og røre, men samtidig mer forurensing, mer kriminalitet og større utgifter til helse og omsorg, vei, vann og kloakk.
De fleste kommuner ønsker at folketallet skal øke, men hurtig vekst er utfordrende. Det krever dyktige planleggere og ikke minst politikere som er i stand til å se mye lenger frem enn den perioden de er valgt for.
Det er ingen grunn til å svartmale utsiktene for Trondheim. Tvert imot, svært mye er på rett vei. Men med ukloke eller manglende tiltak, kan vi ende opp med en by som er kvalt av eksos og biler, som har overfylte skoler, mangel på velferdstilbud. Med utrygge innbyggere som bor trangt og dårlig, og med en stor gruppe innvandrere som ikke er inkludert. Byutviklingen kan ha blitt overlatt til de som sitter på penger og eiendom, med et kjedelig og livløst sentrum som resultat.
En viktig nøkkel til en vekst uten for store voksesmerter er å utnytte Trondheims muligheter til å være en trivelig by. Elva, sjøen, grøntområdene og historien er pilarer. Folk som trives, tar vare på hverandre og byen de bor i. Da må vi ha politikere som både er på banen og på ballen.