I verdens rikeste land inviterer vi unge på vei inn i voksenlivet til å satse alt: Lån det du tror du kan klare å håndtere og delta i livets største «pyramidespill».
Denne uken startet Adresseavisen en ny runde med «Oppdraget». Et team journalister har fått to uker til å løse denne oppgaven, gitt av sjefredaktøren:
I siste kvartal økte boligprisene i Norge mest i Trondheim og Trøndelag.
Hvem er vinnerne og taperne når boligprisene løper løpsk?
Hva bør de som trenger bolig gjøre, og hva bør samfunnet gjøre?
Hvor i Midt-Norge er det dyrest og billigst å kjøpe bolig?
De siste dagene har teamet levert mange nyheter som belyser dette, og leserne inviteres til å delta i kartleggingen.
I Norge er det viktig å eie sin egen bolig. Konsernsjef Rune Bjerke i DNB sa denne uken til Adresseavisen at det å eie egen bolig hos oss nesten er blitt en menneskerett. Statistikken viser at 80 prosent av befolkningen er selveiere.
Blant folk flest er det klare rådet til unge i etableringsfasen: Skaff deg din egen leilighet så fort som mulig. Leie er svindyrt. Og prisstigningen på boliger her i landet gjør at det eneste rette er å skaffe seg inngangsbilletten tidligst mulig.
20-åringene er nå de ivrigste på boligmarkedet, mange med foreldrenes hjelp.
De lange linjer viser at kjøp av egen bolig lønner seg. De fleste får pengene igjen, mange får også betydelig gevinst. I flere år har det vært lett å få lån, og renten har vært lav. Vi kan lett glemme at boligmarkedet også kan ligne på et pyramidespill.
I Norge har det vært underskudd på boliger så lenge vi kan huske. I alle fall i sentrale deler av landet. Selv om inngangsbilletten var høy, har andre vært villig til å betale enda mer når man ønsket å selge. Vi har nesten glemt risikoen:
I mange land har boligbobla sprukket. Kan det også skje her at prisene ikke stiger, men synker?
Kan renta plutselig gjøre et hopp? Den siste uken har flere banker satt opp renten med 0,3 prosent. Det er et lavt tall. Men er lånet på 2 millioner, ble det plutselig 6000 kroner dyrere på et år. Nesten en månedsleie for unge i etableringsfasen.
Lånet forutsetter at man beholder jobb og lønn.
Er man to om boliginvesteringen, blir det økonomisk bakrus om forholdet sprekker.
Jeg har deltatt i noen følelsesladde diskusjoner om livsvilkår for de ulike generasjonene. Hvem kommer best ut? Våre gamle foreldre? Vi som er «de nye 40-åringene», selv om vi ble født så tidlig som på 50-tallet? Eller de unge som etablerer seg nå?
Ser vi økonomisk på det, kan spørsmålet langt på vei besvares slik: Vinnerne er de som vant spillet om egen bolig eller leilighet! Derfor finnes det vinnere og tapere i alle aldersklasser.
I mitt voksenliv har jeg opplevd dette:
Det var umulig å få boliglån uten langvarige spareavtaler, og selv da hadde man ingen garanti for finansieringen.
Så ble lånerestriksjonene opphevet, men da var det umulig å få kjøpt en byggeklar tomt uten bekjentskap.
Drømmen om leilighet gikk gjennom boligbyggelag. Der var køen så lang at du knapt hadde en sjanse om ikke dine foreldre ga deg medlemskap i dåpsgave.
Midt i livet falt husprisene dramatisk. Min leilighet ble halvert i verdi på to år. Tidspunkt for kjøp og salg innebar mange hundre tusen kroner i tap eller gevinst.
Dette er bare noen forhold som skaper klasseskiller i Velferds-Norge. Og jeg nevnte ikke det som kanskje betyr mest: Er du født med foreldre som hjelper deg gjennom inngangsdøren?
Jeg vet at det er mange forklaringer på at Norge har strevd med et stramt boligmarked i hele perioden etter siste krig.
De unge etablerernes ønsker og drømmer er i seg selv en av årsakene til skyhøye priser på egen bolig. For kravene er store. Høy standard er nok viktig. Men enda viktigere for mange er sentrumsnære leiligheter i de store byene. Man gjør det ikke enkelt for seg selv. Resultatet er skyhøye priser for få kvadratmeter.
Likevel vil jeg legge hovedansvaret på våre myndigheter. De har ikke klart å drive tilretteleggingen for variert og etterspurt boligbygging godt. Planleggingen av nye boområder tar som regel årevis. Ofte er det man tenkte om behovet ved planleggingsstart, ikke i samsvar med virkeligheten når boligene står ferdige.
Rammene for boligfinansieringen har ikke løpt sammen med boligutbyggingen. Var det ledige leiligheter, fikk man ikke lån. Fikk man lån, var prisene på boligmarkedet for mange uoppnåelig høye.
Jeg ser at DNB-sjef Rune Bjerke mener at de unge ikke må slippe for lett til, de må jobbe hardt for sitt eget krypinn. Det er da heller ikke stor fare for noe annet. Selv om mange foreldre hjelper til, må de aller fleste løse livets største investering på egen hånd. Kanskje blir man ansvarsfull og voksen av det. Like gjerne lenket til de faste avdragene med små muligheter til bevegelse og sideveier.
Sist fredag kom regjeringens boligmelding. Reaksjonene var negative. Når jeg leser meldingen, er det lett å være enig i at her er mye generelt og lite konkret. Noen eksempler:
De som har en gjeld som overstiger 4–5 ganger inntekten eller en gjeld som er større enn verdien av boligen er utsatt ved endringer av inntekt utgift.
Sparing er en god forberedelse på voksenlivet.
De fleste av oss ønsker en god og trygg bolig.
Det må bygges nok og boligene må ha god kvalitet.
Man behøver knapt en stortingsmelding for å være enig i dette. Større vekt på opplæring om økonomi og boliginvestering i skolen er vel og bra, men gir knapt flere tak over hodet.
Det mest konkrete jeg fant var initiativene til raskere gjennomføring av nye boligprosjekter. Nå skal 20 statlige instanser som har adgang til å gripe inn i byggeprosessen, reduseres til én, nemlig Fylkesmannen. Ubebygde tomteområder skal kunne erverves av det offentlige – også ved tvangssalg.
Meglerne har også bidratt til at boliger er blitt et av de vanligste spekulasjonsobjektene i samfunnet vårt. Selv om reguleringen av og skoleringen i bransjen er blitt vesentlig bedre, tror jeg boligbørsen i seg selv kan være prisdrivende.
For noen år siden fikk jeg besøk av en ung og dresskledd megler. Han ba om en samtale for å overbevise meg om at det nå var svært gunstig å selge boligen vår. Men vi har da ikke tenkt å flytte, svarte jeg. Det mente han var feil svar. Vi satt jo på et svært attraktivt objekt!
Det var da jeg ba ham om å gå. Huset vårt er ikke et objekt, det er et hjem.