Kronikk 29. juni 2013

Patina på scenen

I slutten av juni får publikum ved Norges kulturelle storstue, Den Norske Opera og Ballett, oppleve en gruppe eldre damer fra Orkdal som i høy alder har tatt det store skrittet ut på de skrå bredder.

«Patina»-damene fra seniordansen i Orkdal gjør inntrykk. Dette bildet er fra Studioscenen på Trøndelag Teater. Nå er det Den norske Opera og Ballett. Snart blir det Amerika, skriver kronikkforfatterne.  Foto: terje visnes, Adresseavisen

Saken oppdateres.

Se der! Der er de alle sammen! Alle er med!

Jorunn på kafeen i skolesvingen som var «hele livet» for oss ungdomsskoleelever. Jorunn, som grilla 50-øres pølsebrød til oss hvis vi ikke hadde mer penger, og drev kafeen i svingen som ga oss herlige ettermiddager med «Seasons in the sun» og «O' la paloma blanca» på jukeboksen og colaflaske med 25-øres peanøtter i. «Ikke kam dere ved bordet!» sa Jorunn til jentene. Det var umulig, siden vi kamma oss hver gang gutta kom inn, eller hver gang gutta kanskje kom inn.

Og Randi er der og! Randi nabokjerring er også med! Så lykkelig hun ser ut! Og Solveig, mor til Lars som vi syntes var fin, er der også. Og Haldis som har feira diamantbryllup!

Hva er det som bringer disse gamle damene i sine hvite underkjoler til denne scenen på Den Norske Opera og Ballett, hvor kostymene som oftest er glamorøse og elegante, og der aktørene gjerne er internasjonale stjerner med myke, spenstige og vakre kropper? Hva er det med denne forestillingen, og disse langt fra glamorøse kroppene, som har fylt både Orkdal Kulturscene og Trøndelag Teater med et engasjert og dypt rørt publikum, flerfoldige ganger siden premieren i Orkanger høsten 2012?

Arne Fagerholt, som har skapt forestillingen sammen med damene i Seniordanslaget i Orkdal, har flere ganger mer enn antydet at lokale kulturforestillinger, med lokale utøvere, ofte tiltrekker seg mye publikum fordi vi synes det er morsomt å se naboen «dumme seg ut» på scenen. Når han nå tar med seg forestillingen til Bjørvika, må det være fordi både han og Operaen ser mer i forestillingen enn kjente fjes i uvante situasjoner. Hva er det med denne forestillingen som gir den en nasjonal (og internasjonal!) dimensjon?

For de av oss som vokste opp i Orkdal på 70-tallet, er forestillingen et gjensyn med mange kjente og noen ukjente kvinner. De fleste synlig eldre enn vi husker dem fra noen tiår tilbake, andre er «nesten som den gang». Ja, for den gangen var jo voksne kvinner i tredveårene skikkelig gamle i ungdommelige øyne. Men aldri har vi sett dem slik! Til flott musikk. Musikk fra livene de har levd, fra de skjøre livene som disse kvinne har levd, med dans, krig, sorg og glede. Med mann og barn, som husmødre og arbeidere. Med tårer for barna de aldri fikk – og tårer for de barna de fikk.

Der kommer de: elegante, sikre, smilende, lykkelige, alle er der. Og enda flere, det er ingen ende på alle de flotte damene som stiger inn på scenen, en etter en, lenge, lenge varer det, men ikke et sekund for lenge. En og to og tre og fir’ og en og to og rundt.

På scenekanten står rekken av sko. De har slitt ut noen sko på veien hit. Flate sko, høye hæler, arbeidssko, tøfler, støvler har de slitt. Men denne gangen er ikke skoene slitne, bare gode til å danse i, sikre og stødige.

Vi har selv grått oss gjennom denne forestillingen og sett mange andre, unge og gamle, tørke tårer på veien ut av Orkdal Kulturhus og Trøndelag Teater. Det var ikke sorgtunge tårer vi gråt, over en tapt tid, eller de gamle damenes tapte ungdom. Heller var det takknemlige tårer vi felte, for at vi fikk se skjønnheten i våre mødres og bestemødres liv, gjennom styrken de viste, disse alminnelige eldre damene fra Orkdalen, der de med så stor vilje danset livene sine for oss, kun ikledd underkjoler under de skarpe scenelysene.

Hva fikk dem til å driste seg ut på disse skrå breddene i bare underkjolen? Danse livets dans med bare armlegger, uten tanke på noen kilo for mye eller for lite over hoftene eller gjennomsiktig underkjolestoff som kan avsløre kanskje mer enn noe noen gang har vært avslørt? Hva var det han så i døråpningen, han som dette?

De har hatt stemmeretten, men kanskje har ikke alle brukt den? Kanskje ble stemmeretten deres brukt i hjemmet, i utallige «ja» eller «nei» på sønners og døtres utspill og utfordringer? Kanskje i en liten jobb etter at ungene ble store, og utsikter til minstepensjon etter nøkterne liv levd i familiens skjød? For familien, for menn, for barn, for barnebarn, for mødre og svigermødre, for alle unntatt seg selv. De skal ikke angre på det. Men denne gangen er det dem.

Mulighetene de kanskje aldri fikk eller aldri tok imot. Så fikk de en frydefull mulighet de tok imot og som de aldri hadde drømt om. Ja, for drømmer man aldri har drømt kan gå i oppfyllelse?

De har kanskje stått foran speilene sine nå og spurt seg selv om dette kan være sant? Om dette er for godt til å være sant? Tenk om noen må bli hjemme? Det må ikke skje. Alle vil stå der når teppet går opp, alle må med i rekka, den uendelige rekka av vakre kvinner som entrer scenen, en- to- tre og fir’ og en og to og rundt…

For vi unner hver eneste en av dem alle disse magiske øyeblikkene. Vi unner hver eneste en av dem den fryd det er å gi alle oss andre magiske øyeblikk.

Og nå venter Amerika? Godt det itj e nå’ «Amerikareis’» lenger, å reis te Amerika!

God tur og lykke til!

På forsiden nå