Signert, torsdag 14. november 2013

Spredningsbarrierer

Når skal det gå opp for oss at transport og handel med dyr, planter og biologisk materiale krever andre spilleregler enn for elektronikk og tannpasta? Stikkordet er spredningsbarrierer.

Saken oppdateres.

Et lite brukt ord i dagligtalen – spredningsbarrierer – dukker opp rett som det er når jeg jakter på nyheter om smittestoffenes vandring over jorden. Det gjelder influensaen, både den årlige som kommer over oss om vinteren, og den nye fugleinfluensaen i Kina som nok en gang får WHO-folket til å gå på tå hev. Nå gjelder det også det nye utbruddet av poliosykdom i Syria. Og hos oss – den raskt økende importen av gatehunder fra Sør- og Øst-Europa.

Spørsmålet er stadig hva som hindrer, eller fremmer, at smittesykdommer får gode betingelser for å spre seg. Naturlige barrierer, som fjell og sjø og store klimaforskjeller kan bidra til at sykdommer ikke spres utenfor definerte områder. Her til lands har vi noen fordeler ved at Skagerak og Kattegat lager en smittebarriere mot noen av de sykdommene som plager folk i det sentrale Europa. Da diskusjoner gikk om bygging av Øresund-broen, den mye omtalte «Broen» mellom Danmark og Sverige, var en av bekymringene at den kunne gi landfast passasje for rever og villdyr med sykdommer vi ikke har i vår natur. Vi snakker om rabies, «hundegalskap», og om dvergbendelormen, som vi hittil har vært forskånet for.

Det ble lagt mye omtanke i å konstruere broen slik at villdyr ikke skulle passere. Men så ser vi altså at det har åpnet seg nye markeder for import av gatehunder, i tusentall, både legalt og illegalt. Dermed har vi likevel laget en «bro» for disse smittestoffene. For, som NRK også viste oss i FBI-magasinet 15. oktober, er mange av disse importerte hundene utstyrt med falske attester for rabiesvaksiner og ormebehandling. Med det store antallet importhunder og valper fra «valpefabrikker» er det bare et tidsspørsmål før vi får rabies og dvergbendelorm også i norsk natur, sier veterinærer og folk i Mattilsynet.

For nordmenn som er så glade i å ferdes fryktløst i naturen er det en lite lystelig tanke at ethvert dyrebitt kanskje må behandles som en mulig rabiessmitte, eller at sopp og bær kan gi oss den utrivelige echinokokksykdommen som spes med avføring fra hunder, rev eller andre villdyr som blir bærere av dvergbendelorm. Har vi først fått disse smittestoffene blant villdyr i naturen – hvis en «rabiat» importhund biter og smitter en rev – er løpet kjørt. Vi kan ikke jakte ned alle rever eller mulig smittede villdyr. Her er det ikke snakk om «litt smitte», like lite som man er «litt gravid».

Så hvorfor gjør vi ikke noe med det? Noe gjør vi selvsagt. Illegal import er det tollvesenets og politiets jobb å ta seg av. En fordel ville det også vært om folk flest var mer opplyste om hvorfor denne slags import er så uvettig. Men den lovpriste frihandelen innad i EU gjør det heller ikke lettere. Først måtte vi oppheve det såkalte veterinære grensevernet i 1998. Så påla EØS-reglene at vi også måtte oppheve forbudet mot ikke-kommersiell import av smådyr i 2004. Kommersen og frihandelen får altså forrang framfor de spredningsbarrierene vi ellers ville hatt.

Egentlig er denne saken bare fliken av et mye større økologisk problem. At handel og transport av matvarer, dyr og planter burde underlegges langt strengere regler. Det dreier seg dypest sett om strategier for bevaring av biologisk mangfold. På en av nettsidene for artsmangfold leste jeg følgende lakoniske melding: «Mesteparten av dagens artsmangfold skyldes spredningsbarrierer, det at de fleste klimaregioner, biomer og biotoper finnes i form av flere, adskilte områder som arter ikke selv kan vandre mellom – og hver gang viktige spredningsbarrierer har blitt brutt i jordas historie har det totale artsmangfoldet gått ned.»

Noe å tenke på, både for den nye helseministeren og for politikere som lager rammebetingelser for handel og transport.

steinar.westin@ntnu.no

På forsiden nå