Ender det med at Jens Stoltenberg blir Nato-sjef, ligger Jonas Gahr Støre et hestehode foran Trond Giske til å overta Ap-ledelsen.
De italienske nyhetsmeldingene om Jens Stoltenbergs kandidatur som ny generalsekretær i Nato er overraskende. Dersom både USA og Tyskland går for Stoltenberg er han sikret jobben. Det er en stilling ingen sier nei til, i hvert fall ikke en norsk politiker. Det overraskende er at Stoltenberg verken innenrikspolitisk eller internasjonalt har markert særlig interesse for forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hans internasjonale engasjement har vært rettet mot mykere områder som klima, regnskog og vaksineprogrammer. Stoltenbergs kandidatur overrasker også fordi Norden ikke står for tur etter årene med dansk lederskap i Nato.
Konsekvensene her hjemme vil umiddelbart være at Ap-folkene begynner å se seg rundt etter en ny leder. Forberedelsene har pågått lenge, og mange piler peker mot Jonas Gahr Støre. Det betyr ikke at Trond Giske er ute av dansen. Heller ikke nestleder Helga Pedersen, som rent formelt står nærmest til å rykke opp. Reiser Stoltenberg til Brussel til høsten, er det duket for en tøff kamp om lederstillingen i Arbeiderpartiet.
Mens Trond Giske i stor grad har ryddet veien selv, er mye lagt til rette for Støre. Det ble ryddet plass på stortingsvalglisten og det ble laget plass for ham i sentralstyret. Han er på sett og vis gullgutten i det sentrale Ap-miljøet, som sist helg overbeviste med å gå Birkebeineren for første gange, selv etter at løpet var avlyst på grunn av uvær. Han gjorde suksess som utenriksminister, og møtte den norske virkeligheten som helseminister.
Trond Giskes politiske karriere er annerledes. Kulturminister og næringsminister er ikke uten videre sidestilt med utenriks og helse. Særlig kultur blir ansett som en lett post, men Giske bidrog til å gjøre den tung. Kulturløftet Giske gjennomførte er en realitet ingen kommer unna. Og som næringsminister viste han styrke langt ut over det hans forgjengere fikk til, i en posisjon som er vanskelig å markere rent politisk. Giske gjorde det - på godt og vondt.
Rent formelt er det Helga Pedersen som står klar for opprykk. Hun er nestleder, har en del støttespillere, men neppe mange nok i møte med Giske og Støre. Pedersen har hatt alle muligheter, men ikke kommet så godt ut av det at hun har styrket sin stilling. Likevel er hun en selvfølgelig kandidat som nestleder.
Forutsatt at Stoltenberg blir Nato-sjef, er det ingen grunn til å anta at Ap havner i Senterpartiets krisesituasjon. Det er forskjell på å kaste en sittende partileder, og å velge en ny partileder etter at den sittende trekker seg tilbake eller får nye oppgaver. Striden mellom Stoltenberg og Jagland kan kanskje sammenlignes med det Sp nå sliter med. Ap er ikke der. Dersom Stoltenberg blir Nato-sjef, åpnes det bare får en real holmgang om lederposisjonen. Det er slik det skal være.
Etter regjeringsskiftet i høst har Støre inntatt en viktigere rolle enn Giske. Som finanspolitisk talsmann har Støre den mest fremskutte rollen i det fremste opposisjonspartiet. Høsten er budsjett og økonomisk politikk i Stortinget, og gir Støre stort spillerom. Som talsmann for kunnskap og forskning har Giske fått rollen som den fremste opponenten i møte med den nye regjeringens viktigste satsningsområde.
Spekulasjonene rundt Stoltenbergs fremtid vekker nok liv på bakrommene i Ap. Er toppstillingen i Nato innen rekkevidde, vil Stoltenberg garantert få solid støtte av regjeringen i den videre prosessen, og selvsagt permisjon fra Stortinget når den tid kommer.
Om det så blir Jonas eller Trond som overtar, - ja, det er sannelig ikke godt å si på det nåværende tidspunkt. For det er langt frem til neste ledervalg i Arbeiderpartiet.