Lørdagskommentar 12. april 2014

Vår suksess er vår fiasko

Å bidra til å berge kloden er latterlig enkelt. Så enkelt at det trolig ikke skjer – før en krise kommer.

Saken oppdateres.

Hvis vi i rike land sluttet å kaste mat, spiste kjøtt bare én til to ganger i uka, kjøpte bare det vi faktisk trenger, droppet unødvendige bil- og flyturer og samtidig utnyttet potensialet for solenergi, ville de store klima- og miljøproblemene langt på vei være løst.

Ja vel, sier skeptikerne. For det første vil ikke dette skje, for det andre bytter vi bare ut en økologisk krise med en økonomisk kollaps. Tja. I likhet med de opprørske oldemødrene som nå herjer på kinolerretet, lurer jeg på om dette stemmer og hva som i så fall er verst.

Mennesket er tilsynelatende klodens mest vellykkede art. Vi har lagt under oss alt annet liv, og vi har skapt ufattelige nyvinninger. I et halsbrekkende tempo har vekst gitt fremgang. Dessverre glemte vi underveis at vi er totalt avhengig av de andre livsformene – og at vi er langt mer sårbar enn mange av dem. Suksessen er blitt vår fiasko.

I morgen kommer FNs klimapanel med tredje del av sin siste rapport. Den handler om tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslipp. De vil blant annet be Norge la være å pumpe opp all oljen. Onsdag denne uken la miljøopposisjonen på Stortinget frem forslag om en egen klimalov. De er lei av at snakk om utslippskutt ikke blir til handling.

For å bremse klimakrisen er det nødvendig med overordnede og omfattende tiltak. Som igjen vil få konsekvenser for alles hverdag. Vi kan ikke fortsette som før. Kanskje kan vi starte med frivillige tiltak?

Matkasting og ekstremshopping handler ikke bare om overforbruk og sløsing med ressurser. Det er også en undervurdert årsak til klimagassutslipp.

Oppskriften for hva vi må gjøre for å stoppe dette har to enkle punkter: Kjøp bare det du vet at du skal spise og spis det du har kjøpt. Hvis du lurer på hva du skal ha til middag i dag, kan du åpne kjøleskapsdøra istedenfor butikkdøra.

Akkurat samme regel gjelder for andre innkjøp: Bruk det du har, kjøp bare det du mangler. Det du må kvitte deg med, kan gjenbrukes.

Uten matkasting ville verdens nesten én milliard sultende mennesker hatt mer enn nok mat. Regnskog ville blitt spart, energiforbruket ville gått dramatisk ned og atmosfæren ville sluppet millioner av tonn CO2 fra matfraktende trailere, fly og skip.

Kjøttproduksjon er svært energikrevende. Dersom vi erstatter noen av ukas kjøttmåltider med fisk, korn og grønnsaker, vil energi- og klimagevinsten være svært stor. Dessuten har kroppen godt av det. Kjøttproduksjon krever at dyrene fores med opptil ti ganger flere kalorier enn kjøttet inneholder.

Et av de første og mest alvorlige resultatene av global temperaturøkning er at det blir vanskelig eller umulig å dyrke mat i stadig større områder. Å få slutt på matkastingen og det økende kjøttforbruket vil både redusere klimautslippene og dempe skadevirkningene av de samme utslippene. Sjokkerende estimater i en britisk rapport fra i fjor viser at matkastingen utgjør opptil 50 prosent av det som blir produsert.

En stor del av verdens økende CO2-utslipp kommer fra lastebiler, skip og fly som unødig frakter varer verden rundt. Ingen ønsker å stoppe verdenshandelen, mye varetransport er livsnødvendig og nyttig, men en vanvittig stor del av containerne inneholder nye forsyninger til hun som har femti par sko og fire fulle klesskap som trenger påfyll.

Ta en tur på Ikea. Mesteparten av det du ser der, er søppel om fem, femten eller tjuefem år. Ikke særlig mye å slåss om for arvingene våre. Hvor attraktiv blir kommoden «Kullen» på fremtidens dødsboauksjoner?

En 8. mars-kommentar jeg ikke turte å skrive, hadde overskriften: «Kvinnen–vårt største miljøproblem». Langt flere kvinner enn menn er «shopoholikere» – og skryter av det. Langt flere kvinner enn menn er hekta på å bytte ut møbler og krimskrams i huset hver gang trendene skifter. Fortsatt er flere kvinner enn menn matinnkjøpssjef i hjemmet og må derfor ta mye av ansvaret på den fronten også.

Men før jeg rakk å skrive dette, dukket innvendingene opp: Hvem er ivrigst til å kjøpe og kjøre rundt i digre, CO2-spyende biler? Er det menn eller kvinner som oftest lirer av seg at grønnsaker er kaninfôr og vegetarmat er «femi»? Hvem er det som fyller garasje og kjeller med jakt-, sports- og fritidsutstyr og som må ha ny phone og pad og flatskjerm oftere enn kona tenker på å bytte sofa?

Vi menn er nok like ille. Dermed måtte den spennende overskriften erstattes med «Mennesket – vårt største miljøproblem»…

Tiltakene jeg har nevnt, er gamle sannheter, forfektet av blant annet Erik Dammann for 40 år siden. De som foreslår dem i dag, blir latterliggjort. Sannheten er at vi alle ville klart å tilpasse oss et slikt regime uten særlig mye smerte. De av oss som har shopping som hobby, måtte finne en annen hobby, de som har det som rusmiddel, ville kanskje slitt med abstinensen, men de ville overlevd.

De som kjører bil når de skal kortere enn tre-fire kilometer, ville i starten måtte utsette kroppen for ubehagelig høy puls og tung pust. De som kaster like mye mat som gjennomsnittet, det vil si cirka en tredjedel av det de kjøper, ville fått litt tykkere lommebok og god råd til å kjøpe økologisk, kortreist og sunn mat.

De som er vant til å dra til Thailand om vinteren, Paris om våren og Italia om sommeren, ville blitt henvist til det marerittet det er å erstatte to av disse turene med et opphold på hytta.

Når jeg påstår at dette er så enkelt at det mest sannsynlig ikke er mulig, er det fordi folk gjør det de får mulighet til å gjøre. Et kortsiktig gode går foran fraværet av en langsiktig ulempe. Idealisme er for de få som klarer å erstatte shopping-rusen med gjøre-det-rette-rusen.

Kanskje er vi genetisk disponert til å ta for oss av det naturen byr på. Så lenge vi var få, var det en fornuftig strategi, men snart er vi åtte milliarder. Uten begrensende ytre rammer, også kalt politiske vedtak, handler dessverre de fleste som om de var den eneste.

Sterke krefter har overforbruk, ikke bærekraftig ressursbruk og utnytting av fattige mennesker som forutsetning for sin virksomhet. Vil de multinasjonale gigantene godta endringer som undergraver forretningen? Og risikerer vi at den sammenvevde verdensøkonomien faller sammen som et korthus dersom vi rokker ved tesen om vekst og høyt forbruk?

Økonomer mener at kapitalismen er å sammenligne med tyngdekraften. De sier at vi kan ikke vedta å ta bort en naturlov. At det er noe som ikke henger på greip med en «naturlov» som undergraver naturen, affiserer dem ikke.

I dag er de aller fleste innforstått med at vi står ved begynnelsen av en menneskeskapt klimakrise. Alvoret siger sakte inn, selv om det er uenighet om hvor langt ut i gjørma vi har kjørt oss og om det er mulig å komme ut av uføret. Uenigheten blir betydelig større når diskusjonen handler om hva som må gjøres.

I grove trekk er det to leire: De som mener at ny teknologi, nye energikilder og fornuftige tilpasninger vil løse problemene og at veksten i store trekk kan fortsette som før.

På den andre siden har vi de som vil ha radikale endringer, med omlegging av forbruk og økonomiske strukturer. Jeg er redd jeg tilhører den siste gruppa, populært kalt dommedagsprofeter.

Kan vi hente det beste fra begge leire? Få til det vi kan med smarte løsninger og samtidig legge om til et bærekraftig likevektssamfunn som prioriterer forbedring framfor økonomisk vekst.

Forhåpentligvis er det fortsatt mulig at dette kan skje før vi får en omfattende krise. Vi dommedagsprofeter er i litt tvil. I mellomtiden: Spis opp maten din!

stein.arne.sether@adresseavisen.no

På forsiden nå